KRISTIANSAND: — Jeg har tatt meg av ham i 25 år nå, forteller Svanhild Sandnæss.Det vil hun gjerne fortsette med. Men hun skulle ønske kommunen kunne gi litt hjelp. Men der er ingen fleksibilitet. Enten må hun pleie selv, eller så må sønnen flytte. En kombinasjonsordning virker umulig.Erik ble syk da han studerte i Bergen da han var 22 år gammel. Han avbrøt semesteret og kom hjem tidlig før jul i 1980.- Erik reiste opp igjen til Bergen etter jul, men han kom hjem igjen snart. Det ballet på seg etter hvert, sier Sandnæss.Etter kort tid fikk sønnen diagnosen schizofreni. Siden har det vært inn og ut på ulike institusjoner, blant annet Eg sykehus og Solvang. Men Erik har bodd hjemme i leiligheten i Plommeveien på Hånes det aller meste av tiden etter han ble syk.- Det har gått på en eller annen måte. Årene går jo, sier Sandnæss.Den hofteopererte gamle damen har i alle disse årene tatt seg av sønnen sin alene. Hun har hjemmehjelp to ganger i måneden, ellers klarer hun alt selv.Eriks far og Svanhilds ektemann døde bare et par år etter at Erik ble syk.- Det har vært tungt, sier Sandnæss. Vanskelig situasjon

Samtidig innser hun at hun delvis er ansvarlig for sin egen situasjon. Kommunen har tilbudt Erik plass i et leilighetssenter med døgnbemanning, men de har takket nei.- Situasjonen jeg er i er litt selvforskyldt. Men Erik ønsker å bo her, han vil ikke flytte. Skal jeg hive ham ut med tvang? Jeg kan jo ikke gi ham fyken, sier Sandnæss.Hun karakteriserer det som et stort dilemma.- Erik vil bo her. For meg er det ikke et alternativ å si at han ikke kan det, jeg er jo moren hans, forklarer Sandnæss.Erik gir også klart uttrykk for at han ønsker å bo hjemme.- Jeg må bo her. Jeg nektet når de spurte om jeg skulle flytte. Jeg vil ikke flytte. Det er her det er trygt, sier Erik.- Jeg er sjeleglad for at jeg har henne, og at jeg kan bo her. Jeg er kjempeglad i henne, fortsetter Erik.Sandnæss presiserer at hun ikke vil at folk skal synes synd på henne.- Jeg har det ikke vondt. Det er viktig å få fram. Men det er ikke lett. Det eneste vi har bedt om er litt mer hjelp og oppfølging til Erik, ikke til meg, sier Sandnæss. Etterlyser fleksibilitet

Hun etterlyser et mer fleksibelt system som kan tilpasses den enkelte bruker. Dermed kunne Erik kommet seg mer ut, i stede for å tilbringe så mye tid hjemme.- Vi burde kunne få mer hjelp her vi bor. Jeg kan ikke skjønne at det skal være så vanskelig, sier Sandnæss.Sist gang hun var på ferie var i 1998 da hun var en tur til Roma. Da var Erik hjemme alene, men det ble ordnet med ekstra tilsyn.- Men det er ikke bra at han er hjemme alene. Jeg er 81 år og ofrer hele livet mitt, men det er en selvfølge at jeg gjør dette, fordi jeg er moren hans, sier Sandnæss.Sandnæss har selv jobbet som sykepleier i psykiatrien. Mye av motstanden hennes mot at Erik skal flytte er begrunnet her.- På institusjonene blir man bare et nummer i rekken. Man blir nærmest fratatt sin identitet. Derfor har jeg hele tiden vært imot at Erik skulle ende opp sånn, forteller Sandnæss.Hun karakteriserer schizofreni som en tøff diagnose.- Det er ofte at han hallusinerer og hører stemmer. Innerst inne vet han at det bare er innbilning, og da kan vi le av det. Vi gjør faktisk det. Det blir rett og slett litt galgenhumoristisk av og til, humrer Sandnæss.