MANDAL: — Frykten og spenningen sørger for at man holder seg maksimalt konsentrert, sier Johan Røyseland.25-åringen fra Kvinesdal er en hardhaus med et yrke som vil skremme vannet av de fleste. Hengende i sele eller stående i kurv i toppen av mobilkrana, driver han sikringsarbeid i fjellet på Monestoppen.Jobben i Fjellrenovering AS har han hatt i to år. Erfaring fra hobbyen som fjellklatrer gjorde ham interessert i yrket.- Det er jo veldig spennende. Og det hender man får et skikkelig kick. Sånn som når vi hang ned fra toppen, med fotfeste på den 200 tonn store steinblokka vi tok ned i denne fjellveggen. Da jeg kjente at den føk av sted, fikk jeg skikkelig frysninger, fortsetter Røyseland.På Monestoppen kommer han opp i drøye 40 meters arbeidshøyde over bakken. Men det virker ikke skremmende på ham i det hele tatt.- Hvorfor skulle det være det, spør han og kikker dumt på journalisten.- Det hender jo at jeg blir skremt, men aldri skikkelig redd. Når tauet strekker seg og det kommer et rykk, kan det føles litt ekkelt, innrømmer hardhausen.Røyseland mener at grunnlaget for å utføre denne type jobb, kun har med innstilling å gjøre.- Det heter aldri «kan ikke». Ingenting er umulig, det tar bare litt lengre tid. Enten så vil man gjøre en ting, eller så vil man ikke. Det psykiske har aldri vært et tema for meg i denne jobben, påstår han før han spør.- Hva er det som er så farlig med dette?Etter en liten prat må det jobbes igjen. Prosjektet ved Monestoppen har tatt mye lengre tid enn beregnet. Vi får bli med opp og oppleve jobben fra kurven, som blir heist mer enn 40 meter opp i lufta av ei solid mobilkran. Her står han trygt innenfor solide metallrammer. Bore festebolter langt inn i fjellet, eller bruke spett for å fjerne løse steiner. Kurven brukes så langt opp og bort den rekker, ellers må han ned i tauet.- Nå skal vi se om vi kan få løs denne, så vi får et lite dunk i kurven. Så får du føle litt av det vi gjør hver dag, sier han. Til journalistens glede var det bare småstein på noen kilo han fikk løs på demonstrasjonsturen.- Jeg liker meg egentlig mye bedre i tau, innrømmer Røyseland. Han kikker ned, smiler, peker og gjør tegn til kranfører Tommy Larsen. Nå skal kranen til topps. Der vi får oppleve en fantastisk blanding av nydelig utsikt, og litt nervøs svaiing i vinden.- Her oppe er vi avhengig av at kranføreren gjør jobben sin bra. Dessuten er kurven veldig utsatt for vind. Når jeg jobber i tau, har jeg kun meg selv å stole på. Det føles mye bedre, mener han. Mens kurven er på vei ned igjen, legger han fort til at han ikke har noen grunn til ikke å stole på kranføreren. Det bare er sånn{hellip}På Monestoppen har de vært opp til fem personer på en gang i sikringsarbeidet. Men stort sett er det Røyseland og kollegaen Inge Odderstøl (24) som bokstavelig talt henger i stroppen for å få prosjektet ferdig.Vi treffer dem begge idet de kommer klatrende opp fjellskrenten etter at nok en bolt er festet. Odderstøl smiler lurt når han blir bedt om å beskrive kollega Røyseland.- Han er steingal. Ingen tvil om det. Vi ser på ham som litt psyko, sier han og ler. Før han utdyper.- Det har ingenting med at han tar sjanser å gjøre, for han er en utrolig dyktig og trivelig kar å jobbe med. Poenget er at jo mer fysisk arbeid vi skal gjøre, jo mer koser han seg. Det er jo ikke helt normalt, fortsetter 24-åringen smilende.- Det er det beste jeg vet. Å slite fysisk. Bære opp og ned på boremaskin, bolter og bor. Jeg liker meg aller best når jeg kan ta meg ut fysisk en dag, skyter Røyseland inn. Vi spør om hva som er det verste han kan tenke seg å jobbe med.- Uten tvil kontorarbeid. Å flytte papir er ikke noe for meg, innrømmer han.- Er du en slags treningsnarkoman?- Nei, jeg trener ikke. Jeg leker, påstår han. I forbifarten ramser han opp sykling, løping og fjellklatring som ting han liker å drive med på fritida.- Jeg ser ikke på det som trening, men som leking. Det er kanskje grunnen til at jeg trives i yrket også. Jeg liker fysiske utfordringer som setter meg litt på prøve, sier 25-åringen.Jobben på Monestoppen har fått mye oppmerksomhet i media på grunn av uhell. Det engasjerer Røyseland veldig.- Selv om ikke vi er blitt nevnt direkte i sakene, får vi jo høre fra mange at vi er helt gale her oppe. Det føles urettferdig, sier han. Ei oppgitt mine finner veien til ansiktet, før han legger til.- Personlig tar jeg inn over meg at det ble betraktet som et arbeidsuhell da det ble småskader på det hus i forbindelse med fjerningen av den 200 tonn store blokka her. I forhold til den prosedyren vi hadde laget på forhånd, gikk alt perfekt. Nesten bedre enn vi kunne håpe på, fortsetter Røyseland. Han forklarer at huseiere ble evakuert, og at alt var klarert med både forsikringsselskap og Mandal kommune.- Tenk for et ramaskrik det hadde blitt dersom denne hadde løsnet ukontrollert av seg selv. Da hadde vi vært prisgitt tilfeldighetene av hvor naturen hadde løsnet den først. Nå hadde vi så god kontroll som det var mulig å få. At et par kledningsbord ryker på et hus, er ingenting i forhold til det som kunne vært tilfelle om naturen uforberedt hadde gått sin gang, sier Røyseland engasjert.- Men nå begynner det å ligne noe. Det har tatt mye lengre tid enn vi hadde tenkt til å begynne med, men nå får vi tatt hele fjellet. Nå skal det bli sikkert å bo her oppe, forsikrer han.Jobben på Monestoppen blir den siste på noen år i Norge. Nå har han funnet seg en ny lekegrind. I hvert fall for de neste fire årene; Rocky Mountains.- Jeg skal studere til bachelor i tourist management med fokus på fjellklatring. Skolen ligger ved byen Kamloops i Canada. Mellom Rocky Mountains og en annen fjellkjede. Det gleder jeg meg enormt til, sier Røyseland engasjert. I den kjente fjellkjeden har han vært før. Det fristet til gjentakelse.- Det er tid for å studere, nå som alle vennene mine er ferdige med sin utdannelse, legger han til.Hvis han kommer tilbake igjen, for det er han ikke sikker på, vil han ha en like luftig jobb som nå. Om ikke utdannelsen gir ham en slik jobb, vil han mer enn gjerne tilbake til fjellsikringsarbeidet.Men først er det villmarken «over there» som venter. Johan Røyseland gleder seg som en unge. Fire år alene i Canada. Gjøre det han har mest lyst til av alt. Leke.jan.erik.stiland@fedrelandsvennen.no