Sykehuset i Kristiansand hadde kanskje fortsatt ligget i Tordenskjoldsgate om det ikke hadde vært for Grøttum. Dette ville vært en regelrett katastrofe, mener han. Så sterke ord bruker han helst ikke. Men i dette tilfellet mener han det passer.Grøttum har en oppfatning av seg selv som en beskjeden trønder. Andre opplever ham som en kraftfull mann med sterkt uttrykk. Grøttum ler gjerne og mye. Sint blir han også, så øynene gnistrer og kroppsspråket får samtalepartnerne til å krype sammen i stolsetet. Glosene han da bruker er heller ikke av de mest beskjedne, fortelles det.Så er det da heller ikke de mest beskjedne som setter tydeligst spor etter seg. For det hersker ingen tvil om at Grøttum er mannen som løftet sykehuset i Kristiansand opp fra et putlete lokalsykehus til et sentralsykehus i nasjonal førstedivisjon. Redskapet hans var kompromissløs faglighet. Høy standard. Ingen slingringsmonn. Han tvang fagfolkene til å dra seg selv etter hårene enten de ville eller ikke. SÅ NÅR GRØTTUM nå skuer ut over det nye sykehuset som tegner seg, er det fagligheten som bekymrer ham. Den nye sykehusledelsen drives ikke av faglighet, men av krav til økonomisk balanse. Det uroer ham. Han liker sammenslåingen til ett sykehus på Sørlandet, men frykter følgene når penger skal styre mer enn medisinsk klokskap. Dette uttrykte han skarpt i et avisintervju i fjor høst. Siden har den nye sykehusdirektøren brukt Grøttum som rådgiver i det stille.For dette takket direktør Jan Roger Olsen ham da Grøttum ble hedret med tretimers avskjedsselskap på sykehuset nylig.For Grøttum deler sykehusledelsens bekymring for den negative holdningen han mener har bitt seg fast på sykehuset etter innføringen av sykehusreformen i 2002. — Negative holdninger har vunnet fram på Sørlandet sykehus og kan lamme miljøet. Sykehus andre steder har større pågangsmot og optimisme. Holdningene her er en følge av de mange store feilvurderingene i Helse Sør, av nedskjæringene og alt snakket om kroner og øre og av kampen mellom Arendal og Kristiansand, sier han.Men Grøttum har bestemt seg for ikke å være noen syvende far i huset. Han skal ikke gå igjen og fortelle «de etterlatte» hva de skal foreta seg. Hvis da ingen kommer og spør ham. Og det kan jo tenkes, for knapt noen på Sørlandet har sittet i flere betydningsfulle nasjonale råd og utvalg og hvisket statsråder ord i øret. Gudmund Hernes og Tore Tønne er blant dem som lyttet til Grøttum. Hernes hadde sans for forslaget til Grøttum om å legge om fra døgnvirksomhet til dagmedisin. Siden er det blitt gjengs over hele landet. Stadig mer behandling på norske sykehus foregår uten innleggelse. Grøttum har fortsatt kopi av brevet han sendte til Hernes i 1987 og leser det ofte med glede. Så stolt er han av det. Grøttum er en spenningssøkende person. Så da oppstemtheten dabbet av etter oppbyggingen av universitetssykehuset i Tromsø, var Grøttum moden for nye utfordringer. I ti år hadde han vært med på å reise nasjonens nye faglige stolthet i Tromsø. Grøttum gir enda to grunner til at han flyttet fra Tromsø til Kristiansand i 1984. Til tross for at han har tatt doktorgrad, er han ingen forskertype, bedyrer han. Jo da, Grøttum har skrevet en haug med vitenskapelige artikler, men det er ikke der hjertet hans ligger. Ikke i teori og papir, men i behandling av mennesker. Grøttum er en praktiker og foretrekker virkeligheten fremfor ord og tall. Og på et universitetssykehus fordres det at legene forsker. Og det krever tålmodighet. Så der passet han ikke, mener han selv. ENDA ET FORHOLD drev Grøttum og kona Jorunn sørover. Klimaet. Paret mente det var bedre å bli gammel i sørlandsk mildhet enn i det råbarske nordnorske. Men ingen av de tre barna deres bor her. Ikke har det vært spesielt lett å bli integrert i det sørlandske, heller. Men det tilskriver Grøttum at så vel han som kona er beskjedne trøndere.- Men jeg har ikke lett for å etablere dype vennskap, sier Grøttum i selvinnsikt.Dette er hans etterfølger som leder for medisinsk avdeling, Pål Friis, enig i.- Du har ikke vært flink til å snakke om vær og vind, båt og fiske. Du har vært konsentrert om sakene. Med fortettet skikkelse og fast ganglag har du har løpt rundt i gangene og vært vanskelig å fange inn, sa Friis på Grøttums avskjedsfest.Han beskrev Grøttum som et dypt seriøst menneske som sloss for pasientgrupper som ingen talsmann hadde.- Du har vært begeistret for nyvinningene innen faget samtidig som du har vært opptatt av den barmhjertige siden ved legegjerningen. Og du har hatt en legendarisk arbeidskapasitet. Alle tenker på Grøttum som en mann med stor kraft. Kraften består i et usedvanlig godt humør og en veldig konsentrasjon. Jeg har aldri hørt deg syte. Du har aldri brukt kreftene på det som begrenser, sa Friis.Han forbauset Grøttum ved å minne ham om at studentene hans oppfattet ham som en streng og kravstor læremester.Om Grøttum som avdelingsoverlege ble det sagt at «man skal frykte og elske ham», fortalte en annen kollega på avskjedsfesten.Der tok tidligere ordfører Bjørg Wallevik også ordet og spøkte med at politikk nok ikke var Grøttums sterkeste side.I fire år havnet Grøttum til sin forskrekkelse i Kristiansand bystyre for Ap. Han hadde tenkt å være listefyll for det partiet som alltid hadde ligget hans hjerte nær, og siden han var en kjent og aktet person, ble han kumulert inn på sikker plass. Men det ble for kjedelig. Tiden i bystyret brukte Grøttum til å lese store og tykke bøker, lik dem han alltid leser før han sovner. Gjerne historiske romaner.Selv om Grøttums yndlingsfarge er blå, er han rød politisk. Han sukker over at hans egen legeforening er altfor blå. - LIKHET ER NÆRMEST blitt et banneord. Likhet er ikke det i min holdning til mennesker. En av de største defektene med Norge er at vi ikke er i stand til å ta hånd om de svakeste, selv i tider hvor Ap har hatt hånd om styringen, sier Grøttum.- Politikk ble for lite handling i forhold til tid, slår han fast, og medgir at han ikke har satt dype spor etter seg som politiker. Desto tydeligere er sporene etter ham på sykehuset.Det største er selve bygningsmassen på egsjordene, den som gjorde det mulig å få til et moderne sykehus. - Tenk at jeg var så heldig å være sjeflege akkurat da! stråler han. Men det varte bare i to år før abstinensen fra klinikken ble for sterk.Så lekser Grøttum opp milepæler i fleng som han har sitt bumerke på: Etablering av kreftpoliklinikken i 1985, geriatrisk seksjon og hjerneslagenhet på 90-tallet, dagmedisin, stråleenheten som ble Senter for kreftbehandling og lindrende avdeling, som åpner i januar. Han var også den som sørget for at sykehuset i Kristiansand fikk en nevrologisk avdeling.De byråkratiske sidene ved avdelingslederjobben har aldri interessert Grøttum. Medarbeidersamtaler sto ikke på dagsordenen. Det gjorde derimot fagutviklingen.Grøttum var mannen som innførte ordningen med daglige foredrag. Hver morgen klokka 7.30 holder legene på medisinsk avdeling foredrag om et faglig emne for sine kolleger. Ordningen var visstnok unik i landet da Grøttum startet den i Kristiansand. På sitt siste morgeninnlegg nylig holdt Grøttum innledning om ti punkter for den godt planlagte samtalen med alvorlig syke pasienter og deres pårørende.Grøttum har vasset i alvorlig sykdom og død. Han har sett mye lidelse og sorg. Hvor mange tusen pasienter han har behandlet, aner han ikke. Men luksuslidelser har ikke vært hans bord. Kreft og blodsykdommer er hans fag.- Jeg vet mye om sluttfasen i livet og har et realistisk forhold til det, sier han.I FJOR HØST fikk han varsel om den kommende alderdommen. Han jobbet på poliklinikken og mistet plutselig skriveevnen. Han skjønte han hadde fått hjerneslag. Siden har han tatt medisiner, og har fått igjen skriveevnen.Et annet tegn på alderdommen han irritert merker seg, er at han ikke lenger alltid husker navnet på pasientene sine når han møter dem i byen. Det synes han er pinlig.Grøttum har tenkt mye på døden. Særlig på konsekvensene for familien.- Det er den vondeste delen, fordi jeg vet mye om hvor vond sorg er. For min egen del vet jeg at jeg vil bli savnet. Men dette er ikke noe jeg går og tenker på til daglig. Jeg lever i troen på fremtiden og har ikke tenkt å gi meg ennå, sier Grøttum.Derfor har han sagt ja til å veilede en ung lege i tre år som skal ta doktorgraden om lymfekreft. Dessuten har han tatt på seg vervet som leder av Forskningsutvalget i Helse Nord.Og annenhver mandag tar han i mot 20-30 av sine gamle pasienter på poliklinikken på sykehuset. Det fortsetter han med så lenge de trenger ham. Grøttum har vært sentral i utviklingen av utdanningen til norske leger. På 80- 90-tallet var det han som tok jobben med å meisle ut målbeskrivelser for legenes spesialistutdanning. Og det var Grøttum legeforeningen ringte til når den trengte en respektert og solid fagperson som kunne snakke med nasjonale politikere. For Grøttum er spesialist i å snakke så folk forstår.Han skulle gjerne sett at kollegene hans kunne blitt flinkere til å snakke med pasientene. Der er det mange som svikter, mener han.- Samtidig som legen skal være faglig kompetent, skal legen ha evne til emosjonell reaksjon. Man må være glad i pasienten for å være en god lege og gjøre en god jobb. Kommunikasjonsevnen er undervurdert av mine kolleger. Av og til har det hendt at jeg har reagert for mye og har hatt problemer med å holde tårene tilbake. Sånn skal det heller ikke være. Jeg har nok også uttalt meg uheldig og har noen pasienter jeg bør be om unnskyldning for det. Kommunikasjon er noe jeg har trent meg i like til nå, sier Grøttum. - Du har kanskje hørt meg omtalt som maktmenneske? Spør han.- For å få ting til, må en av og til skjære gjennom og tråkke folk på tærne. Det er mulig det er noen mennesker jeg skulle be om unnskyldning for det også. Jeg vet at noen simpelthen har vært redd for meg, folk som jeg har tråkket over i maktarroganse. Det synes jeg er leit. Men så har det da sannelig skjedd noe her også, da! sier Grøttum.KOLLEGER HAR SPURT Grøttum om hva den største forskjellen er ved å ha blitt pensjonist.- Jeg har følt personlig ansvar for pasienter med alvorlig sykdom hver dag inkludert ferier i 45 år. Nå føler jeg ansvaret løftet fra skuldrene mine. Dessuten er det kjempebra å eie tiden og ha en følelse av at jeg kan styre selv. Så lenge det varer, for jeg ser for meg at mange ting kan bli veldig tidkrevende, sier Grøttum.Nå forlater han sykehuset, dypt aktet og beundret for sin klokskap, sin faglighet, sin kunnskapsbredde og sin personlighet.- Han er bedre enn de fleste. Han er en stor mann, hvisker en kollega oss i øret.