Tirsdag ble norske restauranter røykfrie. En som gledet seg over det, var Vest-Agders fylkeslege Kristian Hagestad.

— Men ikke for egen del. Ikke fordi jeg har behov for å vinne eller få rett. Men for folkehelsen var 1. juni en stor dag, sier Hagestad.

Han er ikke spesielt glad for det imaget han har fått som festdemper. Egentlig er det litt ufortjent, mener han. Fylkeslegen har bare gjort jobben sin.

— Jeg har fått en rykte som en som er interessert i å forby det meste som er gøy og morsomt. Det synes jeg passer veldig dårlig med sånn som jeg opplever meg selv. Men da jeg begynte å jobbe systematisk med helseutfordringene i landsdelen og så hvor mange flere røykere vi har her enn andre steder, bestemte jeg meg for å ta belastningen med å stikke meg fram for saken. Det gjorde jeg i noen år. Så trakk jeg meg litt tilbake fordi saken gikk så godt av seg selv, sier Hagestad.

Han bedyrer at han ikke er noen asket, til tross for at han absolutt ser sånn ut, sindig, kontrollert, avdempet og alltid ikledd høyvannsbukser, som en slags merkevare.

Og Fædrelandsvennen kan avsløre en aldri så liten hemmelighet om vår skikkelige fylkeslege: Inntil for få år siden var han festrøyker!

— Men så syntes jeg det ble for dumt, og sluttet, sier han.

Det var lettere å holde ut røykingen til bestekameraten når de var på byen dersom han selv tok en røyk, men da kameraten sluttet, hadde Hagestad ingen grunn lenger til å røyke. Dessuten vet han at festrøyking har en lei tendens til å bli vanerøyking, og det hadde han liten lyst på. Hagestad husker ikke når han tok sitt siste drag, men sier det ikke var i dette årtusen.

Han er glad i et glass vin eller flere også, og tar gjerne en kopp te med rom i. Ikke sliter han vettet av seg på helsestudio, heller, men rusler gjerne langs Topdalselva med fiskestangen.

— Jeg unner meg det jeg har lyst på, sier han.

Når han besøker Oslo, oppsøker han gjerne en røykfull jazzbule.

Enda en avsløring kan vi by på om fylkeslege Hagestad: Han liker å spille klovn! Med klovnenese og klovnedrakt tillater han seg å opptre som narr og sier ting i klartekst som en fylkeslege ellers ikke kan tillate seg å være like tydelig på.

Dette er en av grunnene til at han også er blitt medarrangør av den årlige Protestfestivalen. Da kan han ta bladet fra munnen og stille sylkvasse, kritiske spørsmål til myndighetspersoner og få brukt sider av seg selv han til vanlig ikke kan spille ut.

Den andre grunnen til at han liker Protestfestivalen er at Hagestad er en overvintret 68-er. Han var student den gang da politikken i Norge ble snudd på hodet og universitetene ble omgjort til utklekkingsanstalter for kritisk tenking.

— Da lærte jeg mye om miljøvern og om imperialismens vesen. Jeg forandret mange av mine holdninger i løpet av den tiden, sier han.

Følgelig valgte han sivilarbeid på en HVPU-institusjon framfor militærtjeneste, men uten å erklære seg som absolutt pasifist.

— Jeg ønsket ikke avtjene verneplikt i den sammenhengen som Forsvaret sto i, med NATO som den gang bygde på førstebruk av atomvåpen om nødvendig. Og jeg så hvordan våre NATO-allierte oppførte seg i Vietnam og Algerie, sier Hagestad.

Det er ikke usannsynlig at han ville valgt det samme i dag.

— Det er en veldig betenkelig utvikling å gå over fra et system basert på allmen verneplikt og forsvar av landet vårt til elitestyrker som skal settes inn hvor som helst i verden for å forsvare Vestens interesser, sier han.

Hagestad har i mange år vært aktiv i Leger mot atomvåpen. De helsemessige følgene av atomvåpenbruk har vært tema i flere av de 300 artiklene han skrev i sin faste spalte i Fædrelandsvennen i løpet av en ti-årsperiode.

Som følge av 68-oppvåkningen, fikk Hagestad også et inderlig engasjement for menneskerettigheter. Dette har vært en av hans kjepphester gjennom hele livet. Med de mange reisestipendene han har fått har Hagestad besøkt Laos, Vietnam, Mellom-Amerika, Tyrkia og det tidligere Jugoslavia. Han dessuten er mangeårig medlem av menneskerettighetsutvalget i legeforeningen.

Likevel sier han:

— Det er greit i teorien å si at alle har samme rettigheter, men jeg ser i praksis at jeg innretter meg slik at jeg har fordeler i forhold til andre og at vi som nasjon gjør det samme uten at jeg protesterer nevneverdig. Og jeg ser at hverdagsrasismen dukker vel som mye opp i meg som i andre. Dessuten har jeg en lei tendens til å sette folk i båser. Dette er vel mennesket på godt og vondt, sier han i selvinnsiktens nådeløse klarhet.

Overraskende er det kanskje ikke at Vest-Agders fylkeslege er kristen. Heller ikke at han gjerne kaller seg kristensosialist.

Troen fikk han inn med morsmelka, inntatt i etasjen over klasserommet i den gamle skolestua på Kile i Hægeland, som siden er blitt del av Vennesla kommune. Fra han var fire år fikk lille Kristian delta i undervisningen der far var skolens eneste lærer. Ettersom han kunne både lese og skrive, fikk han begynne formelt som elev som seksåring. Resultatet ble at Kristian Hagestad var en av landets yngste uteksaminerte leger, som 24-åring i 1970. Læring gikk lett for ham Han gikk ut fra gymnaset som preseterist.

— Jeg har vansker med å huske navn og plassere ansikter, men med hensyn på å få fatt på innholdet og knekke koden, der ligger jeg litt framme, sier han.

Flinkheten hans framheves av mange. Få vet mer enn Hagestad, og enda færre kan målbinde ham. Det er ikke alltid like morsomt for dem som er uenig med ham. Og Hagestad innrømmer glatt at han kan være littautoritær, kanskje særlig på jobb. Men kona sier at Hagestad , etter en tid, kan bøye seg for andres argumenter. Men da skal de ha tyngde, forstår vi.

— Tålmodighet er ikke min sterkeste side. Som leder har jeg ikke alltid tilstrekkelig tålmodighet til å ta tiden som trengs til å la prosessene gå helt til endes slik at jeg kan få alle med meg. Jeg har en tendens til å skjære gjennom og bli litt autoritær da, ja, medgir Hagestad.

En av hans styrker, som også er en svakhet, er arbeidslysten, arbeidskapasiteten og den tilhørende manglende evnen til å si nei.

— Det er vanskelig å gjøre ting skikkelig når jeg skal gjøre så mye på en gang. Og det er vanskelig å ivareta mine nærmeste og meg selv når jeg skal gjøre så mye. Det er nok et problem, sier Hagestad.

For mye gjør han. På og utenfor jobben. Tre bøker har han skrevet, en alene (Spør Huslegen i 1988) og to lærebøker i samfunnsmedisin sammen med andre. Hagestad er blitt kalt til flere oppgaver for Helsetilsynet og har hatt oppgaver for legeforeningen. Han har fått en rekke priser og stipend. Nylig var han på Slottet for å takke for Kongens fortjenstmedalje i gull. Den fikk han for sin årelange innsats innen norsk samfunnsmedisin.

uNDER slottsbesøket moret Hagestad over hoffsjefens informasjon om at Slottet nå er røykfritt av hensyn til de ansattes arbeidsmiljø. Så mye har skjedd siden Hagestad påkalte seg nasjonens forargelse da han skrev brev til Kongen i 1996 og påpekte det uheldige i at han som viktig symbolbærer hadde askebeger på skrivebordet under nyttårstalen.

Holdninger endrer seg, slår Hagestad fast. Hans lodd var det å gå i bresjen før de andre snudde. For det har han måttet tåle mangt et ukvemsord. Blant annet Fædrelandsvennen har kalt ham fanatiker. Men nå er altså stortingspolitikerne enige med ham og har vedtatt en ny røykelov.

— Det er litt av et paradoks at Norge har tillatt at restaurantarbeidere skal ha et arbeidsmiljø som aldri ville vært tillatt på en industribedrift i dag, sier Hagestad.

— Historien viser at befolkningen forholdsvis raskt tilpasser seg nye lover og at det er få som vil tilbake til det som var, slår fylkeslegen fast.

Han tror folks endrede holdning til røyk også henger sammen med den nye, kroppsfikserte sunnhets-trenden. Men den slår mest ut for utdannede mennesker.

— Det skumle er at de forskjellene som allerede finnes i helsen mellom ulike sosiale grupper i befolkningen kommer til å bli forsterket av røyking i tiden som kommer. Nå er det stort sett bare dem med lav utdanning og manuelle yrker som røyker. Det ser vi tydelig på de videregående skolene, slår Hagestad fast.

Men ettersom rekruttering av ungdom til røykernes rekker i stor grad har skjedd på utesteder, håper og tror fylkeslegen at det skal bli færre nye røykende sørlandsungdommer i tiden som kommer.

Det som utløste Hagestads engasjement i røykesaken, var fortvilelsen han hadde som ung distriktslege da han opplevde pasienter dø av røykesykdommer.

— Jeg har sett småbarn miste sin mor og tenåringer miste sin far aldeles unødig. Det opplevde jeg som hinsides all fornuft, sier han.

Men Hagestad vil ikke være formynder. Heller ikke overfor folk som bryter med det som en gang het Kvakksalverloven.

— Jeg er blitt mer og mer bevisst etter hvert at jeg ikke skal være formynder. Folk må få bruke penger på hva de vil, enten det er solarium, homeopati eller gulltenner. Men når de blir lurt og utnyttet, og når alternative behandlere anbefaler folk å slutte med medisinsk behandling med klar nytteverdi, da reagerer jeg, sier fylkeslegen.

Fædrelandsvennens arkiv har mange slike reaksjoner.

På den ene siden er Kristian Hagestad fornuftens fanebærer fremfor noen, på den andre siden er han inderlig religiøs.

— Jeg har en forankring i det rasjonelle, i den tradisjonelle naturvitenskapelige tenkemåten. Men verden blir veldig fattig hvis alt skal bli rasjonelt, sier han.

Fylkeslegen Hagestad tror på helbredelse ved bønn.

— Men jeg tror ikke det skjer så mye på den F-16-måten som folk flest forbinder med uttrykket. Jeg tror metoden for Gud mester å bruke helsevesenet. Det er Gud som har gjort effektiv behandling mulig, og det ville være dumt av Gud å ikke sørge for å la det virke best mulig, sier han.

— Det ligger en del vrak bak helbredelsespredikantene, slår Hagestad fast.

Han har møtt en del av dem. Ikke bare er de ikke blitt helbredet, men de er i tillegg blitt påført skam og selvbebreidelse for ikke å ta trodd hardt nok.

Troen er viktig også for Hagestad.

— Jeg trenger den forankringen i tilværelsen. Uten den, ville jeg følt meg rotløs og frittsvevende. Et og annet har nok endret seg i min kristentro gjennom årene. Jeg er nok blitt mindre fundamentalistisk enn jeg var i ungdommen. Men det grunnleggende ligger fast, sier han.

Med det sikter han til at Gud har skapt både ham og resten av verden og at det er forklaringen på at alle har samme verdi.

— Men jeg føler jeg kommer til kort i mange sammenhenger. Da er det betryggende å vite at det er en som kjennes ved meg, om andre ikke gjør det, sier Hagestad.

En annen forankring som er viktig for Kristian Hagestad er tilhørigheten til slektsgården på Birkeland. Der bodde besteforeldrene hans. Som 50-åring overtok han gården sammen med kona Mariane. Hun kunne godt hatt lyst til å kvitte seg med kattene, kaninene, endene og høna for at paret kan dra på reiser samtidig. Men det motsetter Kristian seg. Dyr skaper liv. Så dermed basta. Det gjør også barnebarna.

— Å få barnebarn er som å oppleve en ny vår, slår bestefar fylkeslege fast.

  • Jeg ble lege fordi jeg hadde en litt banal, naiv forestilling om at jeg skulle gjøre livet enklere for mine medmennesker ved å være en god lege for dem, sier Hagestad.

Det brakte ham som distriktslege til Marnardal i 1974 og deretter til embetet som fylkeslege i 1986. Hagestad påkalte seg politikeres vrede da han fikk laget rapporten Surt liv på det blide Sørland. Siden har politikerne lite gjort for å bøte på det sure livet. Derfor har Hagestad nok en ambisjon: Han ønsker seg et «Sørlandets folkehelseinstitutt» tilknyttet HiA i samarbeid med sykehuset og andre entusiaster.

Samfunnsmedisineren har jo lov å drømme.