KRISTIANSAND: I Norge kan en tiltalt velge ikke å være til stede når rettsforhandlingene pågår.Det valgte Viggo Kristiansen i går ettermiddag, da retten skulle behandle de to tiltalepunktene mot ham, som ikke gjelder Baneheia-saken.DET ENE punktet gjelder overgrep mot ei lita jente. Kristiansen har tidligere erkjent disse forholdene. Det andre gjelder overgrep mot en liten gutt, hvilket han ikke har tilstått.I går skulle det vises videofilmede dommeravhør av de to barna. Da Kristiansen tidligere redegjorde for overgrepene mot jenta var han pinlig berørt. Han karakteriserte det som flaut. I går ble det altså så påtrengende, at han valgte å utebli.Det ga en litt rar, men likevel god følelse. Jeg tenkte på land, der tiltalte fremstilles i gitterkasser, som ville dyr i bur. Eller på land der den offentlige kanossagang og fornedrelse er en del av prosessen. I Norge skal de tiltalte ha dom eller frifinnelse — verken mer eller mindre.Aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl beklaget uteblivelsen, men dommer Jørn Ree slo kort fast at det ikke ble aktuelt å hente Kristiansen med makt.DOMMEREN avslo også bistandsadvokatens begjæring om å stenge pressen ute. Men han la ned referatforbud.Da videolyden sviktet, besluttet retten å la aktor lese utskriften av de tre dommeravhørene. Det ble en rystende opplevelse.Seksuelle overgrep mot barn er avskyelige voksenhandlinger. Ikke bare ut fra sin innebygde motbydelighet, men enda mer på grunn av det ulike maktforholdet mellom overgriper og offer.MISHANDLEDE barn er alene. Med sine fysiske og psykiske smerter, med angst og traumer. Og ikke minst med sin skam. Små barn er skråsikre på at det er de som har gjort noe galt, ikke overgriperen. Så sikre er de, at fortielsen og ensomheten følger. De har ingen å dele sin fortvilelse med, ikke engang sine aller nærmeste. I svært mange overgrepssaker går det år før sannheten kommer for en dag. Kanskje forblir de fleste ukjent for andre enn gjerningsmann og offer - for alltid.Jeg aner ikke om det er blitt verre med årene. Jeg vet bare at mange barn har det ille nå. Mange flere enn vi aner. Nesten daglig leser vi om overgrep mot barn. All sannsynlighet taler for at det bare er de aller færreste overgrepene havner i avisspalter og på TV-skjermer. Bare et fåtall av overgriperne får sin straff. De langt fleste av ofrene får aldri den hjelp de trenger og fortjener.Å STRAFFE, sikre og eventuelt medisinere dem som allerede har forgrepet seg, kan redusere gjentakelsesfaren. Men det kan ikke bringe Lena og Stine Sofie tilbake til livet, eller fjerne traumene fra de to andre små i denne saken. Like lite som det ser ut til å kunne hindre andre i å begå nye overgrep.Jeg forstår ikke hva som rører seg i hodene til voksne mennesker som sexovergriper seg på små, umodne, vergeløse barn. Jeg er spent på de psykiatrisk sakkyndiges vurderinger i barnedrapssaken. Kanskje kan de forklare hva som skjer, og hvorfor.Men kan de fortelle noe om hva vi andre - foreldre, naboer, skole, PP-tjeneste og alle andre gode krefter - skal foreta oss for å begrense fremtidige repetisjoner?Skal vi innprente våre barn at de ikke får ta imot godteri eller invitasjoner fra ukjente menn? Det kan være nyttig medisin, men den har sine bivirkninger. Vi sår spirer i små barnesinn, av mistenksomhet, utrygghet og angst - også overfor vennligsinnede mennesker. Og dem er det fortsatt flest av.SKAL VI danne borgervern eller vaktordninger på lekeplasser og fotballøkker? Skal vi flytte trygghetsalarmen fra bestemødrene til barnebarna? Skal vi bygge offentlige bordeller, slik at syke følelser muligens kan få et kontrollert utløp?Eller må vi akseptere at små barn er utsatt, og derfor vil bli rammet? Må vi innse at små livet har stor risiko?Slik vi etter hvert har gjort i trafikken. Vi betrakter det nærmest som en statistisk uunngåelighet at veiene våre krever flere hundre liv - store og små - hvert år.Vi kan visst leve med at barn dør - i trafikken.Men kan vi leve med at de blir misbrukt, voldtatt og drept?