MANDAL: — Det er egentlig ikke så kontrastfylt som det kan høres ut. Å ha med barn å gjøre er å møte mennesker som er ærlige og ofte sårbare, akkurat slik jeg nå møter mennesker som har mistet en av sine kjære.

52-åringen Åse Gulbrandsen måtte for snart fire år siden ta en solid time out i eget liv.

I lange tider hadde hun gitt alt i jobben som leder av skolefritidsordningen, men til slutt sa det bare stopp. Kroppen ville ikke mer.

Da jeg lå på kveldene og grubler mer over barna på sfo enn egne barn, tenkte jeg at nå måtte jeg gjøre noe

— Da jeg lå på kveldene og grubler mer over barna på sfo enn egne barn, tenkte jeg at nå måtte jeg gjøre noe, sier Gulbrandsen.

Alltid i beredskap

Vi sitter sammen med henne i lokalene til Jølstad begravelsesbyrå i Mandal, en kjede hun har en franchiseavtale med. Det brenner i stearinlys rundt om i lokalet, og selv er hun pent kledd i helsvart. Foran henne ligger mobiltelefonen påslått, slik den gjør hele døgnet.

- Jeg har beredskap hele tiden, det er slik jeg liker å ha det. Dette har blitt min nye hylle i livet, smiler hun.

For det var ikke tvil om at hun også var på rett sted da hun jobbet med barn. Rett etter videregående begynte hun i barnehage. Siden utdannet hun seg til å bli førskolelærer og startet egen barnehage.

Ble førskolelærer

Da 6-åringene skulle begynne på skole i forbindelse med «Reform 97», mente hun dette var uforsvarlig tidlig.

— Jeg følte de trengte et år til i barnehage. Men fremfor å bare se på at det skjedde, begynte jeg selv som førskolelærer i småskolen. Jeg mente jeg hadde noe å gi barna som kom dit etter barnehagen, forteller Gulbrandsen.

foto
Åse Gulbrandsen er alltid i beredskap med mobilen på hele døgnet. Det er slik hun vil ha det. Her utenfor kapellet ved Mandal kirke. Foto: Jarle R. Martinsen

Siden begynte hun som leder av sfo på Furulunden skole i Mandal.

— Det var jo helt fantastisk morsomt. Men raskt merket jeg at det var en statusforskjell mellom det å jobbe i sfo kontra barnehage og skole. Det manglet pedagogiske ressurser. Mange mente sfo bare var et oppbevaringssted mellom skole og hjem, sier hun.

Dette ble etter hvert vanskelig for Gulbrandsen. Hun ønsket at alle skulle ha det trygt, godt og utviklende på sfo. Da leksehjelp skulle legges inn under sfo, gikk hun på akkord med hva en barns hverdag skulle bestå i, så det sa stopp.

Trengte å lade opp

— Jeg hadde en stund kjent på signalene om at jeg ikke lenger hadde lyst til å gå på jobb. Jeg følte folk tvilte på meg, jeg begynte å ta ting opp i feil mening og ble redd når kontortelefonen ringte. Da ba jeg om å få fri to uker for å lade batteriene, sier hun.

Det var som om kroppen sa: «Ja, bare gå tilbake du, men jeg blir igjen»

Men da to uker var gått, og en ny jobbedag nærmet seg, ga kroppen en fysisk beskjed: Hun fikk betennelse fra hofta og ned.

— Det var som om kroppen sa: «Ja, bare gå tilbake du, men jeg blir igjen».

Hun sukker tungt over perioden hun gikk inn i. For hun måtte sykemelde seg et helt år. Det opplevde Gulbrandsen som dypt skamfullt og pinlig, hun som hadde skrytt av gleden ved jobben bare noen uker i forveien.

Stengte seg inne

I tre hele måneder var hun ikke utenfor døra hjemme. Familie og venner fikk vite at hun trengte fullstendig ro. Barn og mann var de eneste hun hadde kontakt med.

foto
I lokalene til begravelsesbyrået. Her kan pårørende finne kisten de ønsker. Foto: Jarle R. Martinsen

— Det ene var at det var pinlig å snakke med andre. Men jeg orket heller ikke andres energi, jeg hadde nok med å håndtere meg selv, sier hun.

Jeg orket heller ikke andres energi, jeg hadde nok med å håndtere meg selv

Etter tre måneder våget hun seg på en sykkeltur, kledd slik at ingen kjente henne igjen. Det var en stor seier. Siden ble det tur til butikken og snart møte med mennesker igjen.

- Det var ikke bare lett, særlig overfor personer som sa at det jo bare var å ta seg sammen. Jeg skjønte at jeg ikke kunne dra tilbake i sfo-jobben, sier Gulbrandsen.

Sykemeldt ett år

Hun begynte etter hvert å søke ulike jobber, jobber hun visste hun ikke kunne få.

— Men jeg øvde meg på å få avslag. Ellers ville jeg jo ikke tørre å søke ny jobb, og kanskje ikke få den. Jeg måtte ta en videreutdannelse i livet, bruke denne tiden konstruktivt, sier 52 åringen.

foto
Dette bildet er av Åse Gulbrandsen løpende med Heine August Mjelde Madsen på ryggen i 2010. Da jobbet hun som leder på sfo ved Furulunden skole. Hun ga alt, alltid. Til slutt møtte hun veggen. Foto: Jarle R. Martinsen

Hun tenkte en stund på å omskolere seg. Men så fal øynene på en annonse der Jølstad begravelsesbyrå i Kristiansand søkte etter sommervikar. Hun tenkte grundig og lenge over hvor riktig en slik stilling ville være for henne, hun som likte nære relasjoner til mennesker.I tillegg til å søke jobben, ringte hun sjefen og sa hun kunne jobbe gratis om så var, for dette yrket ville hun prøve.

— En slik fremoverlent taktikk kunne jeg jo ikke si nei til. Så den sommerjobben fikk hun, smiler Jølstads leder i Kristiansand, Per Hemstrøm.

Han er innom avdelingen i Mandal med en ny kiste. De to bærer den inn på lageret der det står seks kister fra før.

Åpent sinn

Å være gravferdskonsulent er på alle måter en spesiell jobb, der møtet med døden og sørgende mennesker betyr at man gir av seg selv - hele tiden.

- Jeg gikk inn i det med et åpent sinn for virkelig å kjenne på om dette var noe for meg. Det var riktig med en gang. Jeg kjente et sterkt engasjement, dette likte jeg. Og om jeg får bruke et slikt uttrykk, det er et spennende og fremfor alt allsidig yrke, sier Gulbrandsen.

foto
Det er mange tunge løft som gravferdskonsulent. Selv om denne kisten er tom, er det ingen enkel sak å buksere den inn i bilen. Da gjelder det er å ha riktig teknikk. Foto: Jarle R. Martinsen

Ganske fort kom ønsket om å etablere eget begravelsesbyrå i Mandal. Hun inngikk avtale med Jølstad sentralt, og høsten 2013 var hun i gang med etableringen. Hun har fem medhjelpere som jobber når det er behov for flere enn henne selv.Også i dag tar hun med seg jobben hjem, naturligvis.

— Klart jeg tenker på jobben når jeg er hjemme også. Men jeg grubler ikke, slik jeg gjorde før. Jeg dveler ikke ved problemer. Jeg tenker på mennesker jeg har møtt, utfordringer som kommer. Slik skal det være, mener hun.

Må koble av

Hun har dessuten lært seg å ta bedre vare på seg selv.

— Det er viktig med hvile. Ikke bare fysisk, men også å koble av. Lese en bok, gå tur for å tømme hodet. Dette er dessuten et fysisk yrke, så trening er viktig.

Hver dag har sin utfordring i møte med nye mennesker i ulike sorgreaksjoner.

— Respekt, verdighet og diskresjon er viktige. Det å ikke trø noen for nær, men se an hver enkeltes behov. Å skape trygghet, sier hun.

Respekt, verdighet og diskresjon er viktige

Når hun nå ser tilbake på årene og månedene før hun ble syk av jobben, synes hun det er vanskelig å se hva hun kunne gjort annerledes. Den tiden hun var sykemeldt var tung, men den ga henne en gylden anledning til å gå noen runder med seg selv.

— Da kreftene kom tilbake fikk jeg god anledning til å reflektere over videre arbeidsliv. Nå lå veien åpen. Så takket være denne ufrivillige pausen i arbeidslivet, har jeg nå den fineste jobben som finnes, mener Gulbrandsen.

Komfortsone

Hun hadde heller aldri tenkt tanken på å skifte yrke.

foto
Åse Gulbrandsen løfter en kiste sammen med Jølstads leder i Kristiansand, Per Hemstrøm. Å løfte riktig er noe man raskt lærer seg i denne bransjen der det er mange tunge løft. Foto: Jarle R. Martinsen

— Men kanskje vi alle burde det midt i livet. Det er jo lett å bare bli i komfortsonen om man har det greit. Vi burde likevel tenke på om vi trenger nye utfordringer, kanskje omskolere seg og gjøre noe annet. Det er jo så mange spennende jobber og utfordringer der ute, smiler Gulbrandsen. - Hva er det beste med jobben din nå?

— Å møte en slik takknemlighet. Jeg føler jo at det er jeg som skal ha takk for at jeg får en slik tillit som det er å være med på den siste ferden med en avdød. Å være vitne til en slik kjærlighet som de har til den de har mistet, det er en stor berikelse i mitt eget liv.

Hver fjerde vil bytte jobb

En av fire ansatte går med planer om å bytte jobb eller starte ny virksomhet. Det viste en rapport av Statistisk sentralbyrå (SSB) og forskningsinstituttet Nova utarbeidet i 2009. Ifølge forsker Lars Dommermuth i SSB er det fortsatt slik at hver fjerde tenker på jobbytte.

- Det er ikke dramatisk at 25 prosent av arbeidstakerne tenker på å bytte jobb, sier forsker Hans A. Terjesen ved Arbeidsforskningsinstituttet.

— Men det er forskjell på å vurdere bytte og det å aktivt søke på jobber. Hvis hver fjerde arbeidstaker hadde søkt andre jobber, ville det vært tankevekkende.

Han mener det er helt naturlig at folk jevnlig vurderer å bytte jobb. Vanlige grunner er at man ønsker noe annet, noe roligere eller tryggere, eller en helt annen jobb. Men det kan også være fordi man ønsker å komme seg ut av en jobbsituasjon.

- Ta en EU-kontroll på deg selv

— Hvis du begynner å kjede deg på jobb, er det et typisk signal om at du bør få nye utfordringer

Det sier Mette Manus. Hun er leder i Manus Motivasjon og har lang erfaring som karriereveileder.

Hun mener det er viktig å finne ut hvorfor du har mistet motivasjonen i jobben. Det kan også være en dårlig sjef eller konflikt med en kollega som er skyld i det.

- Mange kvier seg for å komme ut av komfortsonen. Men å være for lenge i komfortsonen er heller ikke komfortabelt hvis du egentlig ønsker deg ut av situasjonen, sier Manus.

— Jeg anbefaler å ta en skikkelig EU-kontroll på deg selv av og til. Gå tilbake til den du var før, for å finne ut hva du virkelig trigges av, sier Manus.

- Utbrenthet skyldes ofte at du mister kontrollen

- Felles for mange som blir utbrent på jobbben er at de føler at de mister mer og mer kontroll over sin egen livssituasjon, samtidig som man føler at man ikke kan få gjort noe med det.

Det sier psykolog ved Universitetet i Oslo, Kristian Skåksrud Nibe.

Han har jobbet spesielt innenfor arbeidsliv og tema rundt utbrenthet. Hans erfaring er at det å bli utbrent ikke kommer over natten.

Kommer gradvis

— Snarere kommer symptomene gradvis og over tid. Selv om symptomene er forskjellige fra person til person, går utbrenthet ofte igjennom den samme syklusen og de samme fasene, sier han.

I begynnelsen merker man at motstanden mot jobben blir større og større og man begynner å føle det på kroppen. Man gruer seg til å gå på jobben og man føler seg sliten.

— Felles for mange er at de føler at de mister mer og mer kontroll over sin egen livssituasjon, samtidig som man føler at man ikke kan få gjort noe med det. Spesielt føler man at man mister kontrollen over sin egen tid og at alt føles hektisk, sier Nibe.

Arbeidsgleden borte

Han sier at symptomene ofte er at man føler seg trøtt og sliten når man er på jobb, og også når arbeidsdagen er over.

Arbeidsgleden er borte, man er fysisk sliten og orker ikke gjøre så mye som før på fritiden

— Arbeidsgleden er borte, man er fysisk sliten og orker ikke gjøre så mye som før på fritiden, sier han.

Hva skal man så gjøre for å motvirke utbrenthet.

- Et endret og sunnere kosthold, trening og det å være i aktivitet er viktig, sier psykologen.

Han mener også at kvalitetstid med folk man er glad i og stoler på er med på å lindre utbrenthet.

— Hvile og restitusjon er viktig, men samtidig må man se på sin egen livssituasjon og gjøre endringer i de aspektene ved ens eget liv som tærer på en og som gjør en sliten, sier Nibe.

Må sette grenser

Han sier også at for å bli bedre må man skjønne hvorfor man ble utbrent i utgangspunktet.

— Sett i et større perspektiv er det viktig å vite hva en selv vil, lære å sette grenser, si i fra og klare å si nei på en tydelig men redelig måte, være klar over sin egen og andres rolle, bli klar over eget og andres verdisyn, ta pauser, ta plass, samt å lytte til kroppen, sier Nibe.