Beskjedenhet er ingen dyd når du skal kommunisere mener Hans Geelmuyden. Her snakker han til politikerne i Kristiansand forrige uke. Foto: Tore André Baardsen
Beskjedenhet er ingen dyd når du skal kommunisere mener Hans Geelmuyden. Her snakker han til politikerne i Kristiansand forrige uke. Foto: Tore André Baardsen

Hvorfor fikk Geelmuyden Kiese jobben med å hjelpe Kristiansand kommune med omdømmet sitt?

Ordføreren og jeg er gamle studiekamerater fra Handelshøyskolen i Bergen. Da han ringte og ba om hjelp i slutten av mai, sa jeg selvfølgelig «ja». Vi får 75.000 kroner for jobben. Det er ikke dette oppdraget som skal redde bunnlinjen til Geelmuyden Kiese i år, for å si det slik.

Hvordan synes du det var å jobbe med politikerne i Kristiansand?

Jeg synes det var flott at formannskapet åpnet møtet om omdømmet for offentligheten, og jeg synes det var flott at politikere og administrasjon snakket om drømmene sine.

Jeg hører et lite «men» her...

Utgangspunktet for møtet var Kristiansands omdømme. Etter at vi hadde analysert en mengde undersøkelser og annen dokumentasjon, konstaterte vi at Kristiansand har et godt omdømme, og jeg som hadde gledet meg til å reise ned og være ubehagelig! Vi har 428 kommuner i Norge, og de færreste er kjent for noe som helst. Men det er Kristiansand. Den er kjent for sol, strand, Sørland og Sabeltann. Men byen er jo mye mer. Derfor er omdømmet godt, men litt feil. Da vi møtte formannskapet, fremholdt flere politikere at kristiansandernes beskjedenhet hindret kommunikasjonen av byen. Det fikk meg til å undre. Hva skyldes slik beskjedenhet? Er kristiansanderen litt introvert? Litt konvensjonell? Sivilisasjoner som preges av sterke konvensjoner, blir lett ufrie.

Så Kristiansand er en «ufri» by?

Det blir for sterkt. Undersøkelser viser at byen scorer godt på det meste, men ikke på toleranse. Går vi tilbake i tid, var Sørlandet preget av menighetsliv og religiøsitet. Det var et ganske sterkt skille mellom de på innsiden og de på utsiden. Og det kan være tøft å stå på utsiden. Slik er det ikke lenger, men det er ikke gitt at resten av Norge har oppfattet dette. Det er nå engang slik at…

Ikke så fort…

Det er nå engang slik at menneskene som bor på et sted har størst kunnskap om dette stedet, og Kristiansands egne innbyggere kårer byen sin til Norges nest beste kommune, og til beste by. Det er knapt kjent utover kommunen. I resten av Norge er Kristiansand hverken kjent for universitet, kunnskap eller teknologi. Dette kunnskapsgapet må Kristiansand selv fylle med kommunikasjon.

Ved stadig å skape nye slagord?

Slagord. De er i beste fall en pervertering. Det er ikke det samme å kommunisere en kommune som å selge såpe. Produktet Kristiansand blir definert i løpende, demokratiske prosesser av folkevalgte. Sammen med byens borgere, og gjennom åpen debatt i mediene, må dere som bor her definere hva slags fellesskap dere vil lage. Slik utvikles merkevaren Kristiansand.

Hva synes du forresten om slagordet «Kristiansand - barnas by»?

Det er et ok slagord for Dyreparken og Sabeltann, men ikke for byen Kristiansand. Byen er så meget mer.

Hva med «Kristiansand, byen som gir deg mulighet til et rikere hverdagsliv» fra 2007?

Dette er ikke et spørsmål om slagord.

Ok, vi går videre. Hva må Kristiansand gjøre for å bedre eller endre omdømmet sitt?

Da jeg dro tilbake til Oslo etter møtet med formannskapet, kom jeg til å tenke på en boktittel; «Quiet: The Power of Introverts in a world that can't stop talking. Den er relevant for Kristiansand. Kristiansanderne liker byen sin, men de forteller det ikke til noen. Etter dagen i formannskapet oppfatter jeg Kristiansands politikere som fremoverlente, men det krever mot å kommunisere godt.

Så hva er virkemiddelet?

Slutte å snakke ned egen by. Beskjedenhet er ingen dyd i kommunikasjon. Retter vi blikket fremover, er jeg spent på hva som skjer med kommunene rundt Kristiansand. Jeg er en åpen tilhenger av kommunesammenslåing. Det er mer kraft i en kommune med 135.000 innbyggere enn dagens 86.000. Det vil bli en storby etter norsk målestokk. Den fjerde største, faktisk.

Det vil nok være enkelte i nabokommunene som ikke mener det er en god idé å slå sammen kommunene.

Da kan de la det være, men status quo er ikke alltid det tryggeste. Det kan også være reaksjonært å nekte endring.

Kaller du motstandere av en storkommune for reaksjonære?

Nei. Jeg sier det kan være et reaksjonært standpunkt. Det står ikke noe sted i Moseboken at Norge skal bestå av 428 kommuner.På samme måte som bedre infrastruktur åpnet for kommunesammenslåinger på seksti— og syttitallet, mener jeg ny teknologi åpner for en ny struktur nå. Regjeringens invitt er en kjempemulighet for mange kommuner. Ikke for alle. Det er frivillig å takke ja.

Mange vil menr det er best slik det er i dag med mange forskjellige kommuner som samarbeider om tjenester. Hvorfor ikke bare være gode kommunevenner?

Fordi det svekker folkestyret og reduserer kvaliteten på viktige offentlige tjenester.

Hvis vi skal se litt utenfor landsdelen, hva er eksempler på byer som har et godt omdømme?

La meg trekke frem en by jeg har bodd i selv; New York. Ingenting slår New York!

Og i Norge?

Det må bli Bergen. Der har jeg bodd i fire år. Egentlig er jeg av bergensslekt. Som gammel handelsby er Bergen både åpen og relativt fordomsfri. Bergen er Norges kommunikasjonshovedstad. Bergensere snakker med hverandre! Går du en tur over Fløyen så stopper vilt fremmede og snakker med deg. I Oslo tror folk du er sinnsforvirret om du gjør det samme.

Mange tenker på bergensere som brautne og støyen av New York som uutholdelig. Hvorfor er disse likevel attraktive byer?

Gode byer trekker til seg smarte folk, og smarte folk finner på mye moro sammen. Store byer trekker til seg mer talent enn små byer. Byer er mer enn bygninger og murstein. Byer er liv, og New York og Bergen lever. Det gjør Kristiansand også, men hvis dere blir flere, lever dere mere.