«Det er vanskelig å forstå den omfattende norske bistanden til landet uten å ta i betraktning norske myndigheters mål om å framstå som en god alliert og generøs giver.«

Fædrelandsvennen har fått tilgang til rapporten med sterkt kritikk av norsk innsats i Afghanistan.

Slik beskriver rapporten «En god alliert — Norge i Afghanistan 2001 - 2014» motivet for at Norge i disse årene brukte 8,4 milliarder i sivil bistand til Afghanistan. Rapporten som offentliggjøres først på mandag forteller at norske myndigheter valgte å overse hvordan bistanden som ble gitt bidro til et stort korrupsjonsproblem i Afghanistan.

Volum viktigst

Etter at SV kom inn i regjeringen i 2005 ble det ifølge rapporten viktigere for norske myndigheter å øke volumet i den sivile bistanden for å balansere den opp mot de etter hvert 20 milliarder kronene som ble brukt på militær innsats.

«Høyt bistandsvolum er ikke i seg selv en god målsetting, heller ikke når målet er å balansere den sivile og militære innsatsen», heter det i rapporten.

Målet om å stabilisere en skjør afghansk statsdannelse var svært langt unna å oppnås.

«Angående bistand til statsbygging: skuffende resultater, særlig i lys av de betydelige ressursene som er gått inn i prosjektet. Krigen fortsatte med økende intensitet og truet allerede oppnådde resultater.«

Navn og rykte

«Norsk bistand var dermed del av et internasjonalt bilde av omfattende bistand og svak oppfølging og kontroll. Bistanden bidro etter hvert til et omfattende korrupsjonsproblem. Norske myndigheter var klar over dette, men politiske ambisjoner om å bidra med et betydelig bistandsvolum var viktigere enn en bistandsfaglig vurdering av konsekvensene.«

Rapporten beskriver hvordan Norge i stedet så bistanden som et middel for å bygge opp sitt gode navn og rykte.

Knusende dom

«Norske bistands- og fredstradisjoner har også hatt betydning. Norge har prioritert disse høyt, både ut fra en klar verdimessig begrunnelse og ut fra interessen for å bruke innsats på disse områdene til å bygge relasjoner og omdømme.«

Og i oppsummeringskapittelet i den 200 sider lange rapporten feller utvalget følgende dom:

«Samlet må imidlertid den norske bistanden vurderes som del av den internasjonale. Da framstår ikke omfang alene som et godt mål. Omfanget ga trolig uttelling i forholdet til USA og Nato, samt til FN og afghanske myndigheter. For utviklingen i Afghanistand hadde imidlertid vektlegging av kvalitet - inkludert styrking av forvaltningskapasitet og resultatmåling - vært bedre enn kvantitet.«