Du skrev på Facebook at du var forbanna etter Fædrelandsvennens anmeldelse av «Det perfekte liv». Hvor lenge var du forbanna?
— Kanskje en halvtime. Men jeg var skikkelig forbanna i den halvtimen. Det var fordi anmelderen kalte på 70-tallsfeministene for å lære meg om likestilling. Det fikk meg til å tenne. Det må være lov til å lage teater av og for og med damer uten at det nødvendigvis handler om likestilling. Jeg blander ofte rollene som samfunnsdebattant og teatersjef. Men ikke denne gangen.
Forestillingen fikk lunkne anmeldelser både i Fædrelandsvennen og i Klassekampen. Tvilte du noen gang på deg selv etter de tilbakemeldingene?
— Jeg tviler alltid, hele tida. Så, ja. Det jeg har tenkt mest på i det siste er om underholdning har en egenverdi, siden begge disse anmelderne var så tydelige på at stykket ikke holdt mål fordi det ikke var et revolusjonerende innspill i likestillingsdebatten. Jeg har landet på at underholdning har en stor egenverdi. Når vi kan le av oss selv er det lettere å snakke om ting, og kanskje til og med gjøre noe med ting etterpå.
Er det ikke egentlig Kildens praksis å ikke kommentere anmeldelser?
— Det er jo en uuttalt regel i hele teater-Norge at man aldri kommenterer anmeldelser. Jeg mener at jeg ikke har kommentert selve anmeldelsen, jeg har gått inn i en politisk debatt som anmelderen inviterte til. Jeg har ikke kommentert den delen som handlet om hva han mener om kvaliteten på forestillingen. Jeg har snakket om programmering, om hva underholdning er og hva teater for, av, og med kvinner kan være. Jeg har ikke kommentert terningkastet, og det kommer jeg ikke til å gjøre.
Men du tok offentlig til motmæle mot en anmelder. Kommer du til å gjøre det igjen?
— Tja. Det er viktig for Kilden å ha respekt for anmelderi som fag, og jeg har stor respekt for Emil Otto Syvertsens kompetanse. Men det er klart, hvis han inviterer til debatt på samme måten igjen, så kommer jeg til å ta debatten.
Er det tøft for deg personlig når det stormer litt rundt din person i media?
— Nei, hvis jeg rekker å gjøre en sitatsjekk, så er det helt greit å stå for det jeg har sagt. Det som er ubehagelig er når ting kommer feil ut, hvis ikke er det bare moro. Jeg synes det er gøy med debatt, gøy å bli tvunget til å tenke gjennom ting. Vi forvalter store ressurser på dette huset og det er viktig å bli stilt til veggs om hva vi skal presentere. Det er det jeg tar mest til meg, og jeg er stolt av det vi har gjort hittil.
Du bruker Facebook aktivt. Blant annet offentliggjorde du separasjonen fra ektemannen din der. Hvorfor valgte du å gjøre det?
— Vi var et veldig offentlig par i Haugesund og ble fulgt av media der hele tida, så det å offentliggjøre separasjonen føltes helt nødvendig. Vi hadde vært separert en god stund og folk behandlet oss som om vi fortsatt var sammen. Ellers er det en regel for meg at jeg ikke legger ut noe mer privat enn at jeg er komfortabel med at det står i avisa.
Hva er teaterets oppgave i den store sammenhengen?
— Vi skal nå folk, ikke bare folk flest, vi skal nå alle. Det er en oppgave jeg tar alvorlig. Jeg er en av dem som oppdaget teater sent, og livet ville vært fattigere uten. Samtidig skal vi være nyskapende, og bidra til utvikling av nye uttrykk. Det er en utfordring å finne balansen mellom folkelighet og kunstnerisk nyskapning. Begge deler er like viktige.
Hvordan finner man den balansen?
— Ingrid Forthun gjorde det helt strålende her med en perfekt balanse av musikaler og nyskrevet dramatikk. Jeg synes jeg fikk det til i Haugesund etter hvert. Der gikk vi fra de store West End-musikalene på hovedscenen og nyskapende forestillinger på intimscenen til å få nyskrevet materiale på hovedscenen. Det er det et mål for meg å få til her også. Om noen år.
Skal teatersalen i Kilden speile verden slik den er utenfor Kristiansand og Sørlandet?
— Det har jeg tenkt mye på. Er det på teaterscenen vi skal løse Syria-krisen… Selvfølgelig skal teateret speile verden vi lever i. Det er kunstens oppgave å gjøre verden litt bedre. Det kan være den lille verdenen til én publikummer som sitter i salen, eller verden i et større perspektiv. Ideelt sett bør vi gjøre begge deler.
Så hvis vi ser tilbake på 2015 om noen år, bør vi kunne se på Kildens program hvordan verdensbildet var dette året?
— Jeg ligger fortsatt våken og tenker over disse tingene, og jeg føler ikke at jeg er helt ferdig med å tenke. Vi må være relevante, men vi skal ikke være en avis. Det at vi lever i en lykkeboble av velstand mens verden brenner, er så absurd at jeg enda ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til det, verken som menneske eller teaterskaper. Vi må lete etter balansen mellom å gi folk et pusterom i hverdagen, inspirere - og også våge å provosere.
Nå er det snart premiere på «Plutselig pervo», som du omtaler som et publikumsfrieri. Det samme sa du om «Det perfekte liv». Gjør du det litt enkelt for deg selv i starten?
— Nei, begge deler er ny, internasjonal dramatikk. Én Europa-premiere og en Skandinavia-premiere. Jeg prøver å gå bredt ut og samtidig være nyskapende, det er helt i tråd med det jeg vil fortsette med. Temaet i «Plutselig pervo» er interessant, og jeg tror det er mange lag i dette stykket. Selv om det omtaler den «snille» pornoen, sier det noe om hva det gjør med hovedpersonens forhold til kvinner. Det er en problemstilling som blir stadig større. Hele hans inntrykk av sex og kjærlighet er formet av pornografi, og det blir en stor utfordring for ham. Når 92 prosent av alle ungdommer mellom 12 og 20 er i kontakt med porno, og opplever at ingen voksne snakker med dem om det, så trenger vi noe som ufarliggjør temaet nok til at vi i det minste kan begynne å være åpne om det. Løsningen ligger ikke i forestillingen, men den kan gjøre at folk begynner å snakke om det.
Porno er vel et tema som kan provosere noen, spesielt på Sørlandet. Har du noe ønske om det?
— Hvis denne forestillingen provoserer, så er det i alle fall helt nødvendig å spille den. Klarer vi å sparke i gang en ny debatt, er det supert. Jeg savner de stormende debattene på Vestlandet.