KRISTIANSAND: Damin og Lily Calderano i samtale med offiser Kari Klingsheim hos Frelsesarmeen i Kristiansand Foto: Kjartan Bjelland

Hvis det går en rød tråd mellom Vaterlandsparken i Oslo, vintergatene i Kristiansand og slummen i Ploiesti, så er det tråden i broderiene på jakkeermet til Frelsesarmeens soldater. Organisasjonen forsøker å skape en sammenheng mellom arbeidet blant romfolk på gatene i Norge og bedring av levekårene der de kommer fra.

Før Fædrelandsvennen reiser til Romania, tar vi turen innom Frelsesarmeens lokaler i Østre Strandgate i Kristiansand, hvor det tirsdager er åpent hus og gratis mat. Hit kommer både nordmenn og innvandrere, og en og annen besøkende som ikke er fastboende.

Mat og motsetninger

HUS: Helene Potarniche utenfor familiens hus. Her bor for tiden far og fem barn. Mor er død, og de fem siste søsknene er på barnehjem. Foto: Kjartan Bjelland

Ved ett bord sitter Lily, Samir, Aurora, Damin og Bianca Calderano. De er romfolk fra Targu Jiu-området i Gorj, sørvest i Romania.— Det er godt å komme hit. Frelsesarmeen hjelper oss med mat, og av og til får vi varme klær. Det er godt, for det er hardt å leve ute i Norge når det blir kaldt, sier Lily Calderano.

Ved siden av dem sitter en håndfull norske mannfolk. Noen smiler, mens andre skuler bort på nabobordet.

Kari Klingsheim, offiser i Frelsesarmeen og en ildsjel som mange av gruppene på gata kjenner godt, betror oss:

— Det er god stemning her nå, men det har ikke alltid vært så lett å få alle til å kunne møtes slik.

En av mennene i lokalet er bøtelagt for at han la et grisehode utenfor moskeen i sommer. Andre har generelt lite til overs for utlendinger. Men skjebnefellesskapet i lokalene til armeen har dempet motsetningene for en stund.

Kuldegrense

Når temperaturen synker, har Kristiansand kommune i praksis ikke et fungerende nødhjelpstilbud til de som lever på gata. I Oslo er det annerledes. Byrådsleder Michael Tetzchner (H) har markert seg som en tilhenger av lovforbud mot tigging. Men han er også tydelig på at ingen skal fryse i hjel på gatene i byen han styrer.Byrådet i Oslo har derfor betalt Frelsesarmeen for å åpne sin kafé Fyrlyset som et nødtilbud de nettene gradestokken kryper under ti minus.

To av dem som har jobbet på Fyrlyset, er soldat Nicolae Dumitru og løytnant Chetea Danut "Dani" Iluian. Nå er begge travelt opptatt med å bygge opp hjelpearbeidet i den unge avleggeren av Frelsesarmeen i Romania, Armata Salvarii.

— Jeg så ingen som frøs i hjel i Norge, men jeg så folk dø av å ruse seg for mye. Dere har litt å jobbe med i Norge også, sier Nicolae Dumitru og rister på hodet.

Intern utfordring

Frelsesarmeen forsøker å spre både det kristne evangeliet, gode holdninger, mat og varme klær. Men de kjemper ikke bare mot fattigdom og myndigheter.

— Vi må jobbe hardt med oss selv også. Det er en utfordring overfor egne holdninger når mesteparten av staben vår selv har blitt utsatt for tyverier og andre ubehageligheter fra de gruppene vi forsøker å hjelpe, sier Victoria Lalac, kaptein hos Frelsesarmeen i Bucuresti.

Hun ser håp for familiene som satser på utdanning for barna, og ser også positive tegn i form av en del blandede ekteskap mellom rom og rumenere.

— Disse to kulturene er veldig ulike, og man har dyrket disse ulikhetene. Blandede ekteskap er et tegn på barrierer som brytes ned, sier hun.

Fyrer med takpapp

SOFANEKT: - Hils og si at vi ikke har bruk for noen sofa! Våre hus er ikke store nok, sier Vassily til Dani fra Frelsesarmeen. Foto: Kjartan Bjelland

Prosjektene til organisasjonen er spredt i fire byer. Fædrelandsvennen blir med Dani til den fattige bydelen Bariera Bucuresti i oljebyen Ploesti nord for hovedstaden. Området fremstår i dag som en slum.Flere innbyggere er opptatt med å bære inn takpapp til et lager. Den tjæreholdige takpappen skal brukes som fyring for vinteren, innendørs over åpen ild.

Overfor innbyggerne i Bariera Bucuresti gir armeen et skoletilbud til barna, de har lokaler med dusjer og vaskemaskiner som åpnes noen ganger hver uke, og de deler ut klær og møbler.

Nicolaie Potarniche bor i en liten leirhytte. Han har ti barn, og kona er død. Selv har han ingen utdannelse, og jobber sju dager i uka med å plukke, sortere og selge metallskrap og annet søppel.— Jeg klarer ikke ta hånd om alle barna selv. Fem av dem er sendt på barnehjem. Det er litt trist, men jeg vet de blir tatt godt hånd om, sier han.

Barna til Nicolaie er blant dem Dani og de andre i Frelsesarmeen hjelper med skolegang og klær.

— Men det er ikke nok. Se rundt deg her. Det er mye fyll, det er sykdom, dårlig hygiene og helt elendige oppvekstforhold. Vi må gjøre noe mer hvis vi skal kunne hjelpe dem.

— Har du en plan?

— Ja, vi har faktisk en plan vi tror kan fungere. Målet er å bygge noe bedre, sier Dani.

En ny landsby

SOLDAT: Nicolae Dumitru Foto: Kjartan Bjelland

Planen er konkretisert i pengesøknader og skisser. Tanken er å bygge opp en ny landsby et lite stykke unna, med fungerende infrastruktur.— Vi ønsker å starte med seks eller sju familier som har en sunn innstilling og som kan være med å bygge dette opp. En gruppe som er enige om at barna skal gå på skole, og der foreldrene er innstilt på å ta i et tak. Nicolaies familie er en av dem vi ønsker inn i en slik landsby.

— Når kan dette skje?

— Hvis alt går bra, kan vi begynne med prosjektet neste år.

Sofa til besvær

Idet Fædrelandsvennen går ut av leirhytta til Nicolaie Potarniche, utspiller det seg en scene. En småfull mann griper tak i Dani fra Frelsesarmeen og fremfører en klage.

— Si til disse rike giverne at jeg har fått en utdelt sofa. Det er sikkert godt ment, men jeg kan ikke bruke en sofa!

Vi blir nysgjerrige.

— Hvorfor kan du ikke bruke en sofa?

— Jeg har ikke plass!

Mannen bryter ut i latter. Han ler av sin egen situasjon og kontrasten til journalistenes hjemland.