KRISTIANSAND: Jeg la merke til det med en gang forhandlingene startet. Et nytt ansikt i den såkalte pårørende-rekka. På stolen der Ada Sofie Austegard har slitt de fleste tunge dagene siden 23. april.En bestefar, tenkte jeg — og fikk mistanken bekreftet av en bistandsadvokat. Morfaren til Stine Sofie Sørstrønen.EN STAUT, brunbarket, kar. En hvithåret mann på livets oppløpsside, anslagsvis sist i 60-årene. Forholdsvis kort av vekst, men ingen pusling. Snarere en plugg, en sterk kar. Ansiktet bærer preg av levd liv under en høy himmel - i Hornnes-traktene et sted, tror jeg.Aktor Edward Dahl kverner møysommelig og målbevisst på sin prosedyre. Påviser at Jan Helge Andersen - han som har tilstått misbruk av og drapet på den gamle mannens barnebarn - hadde mange valg. Men han valgte å følge med, å være til stede.Morfar er sikkert kjent med de fleste detaljer. I ett år og en dag har tragedien herjet med hjertet og hjernecellene hans. Men den fortettede stemningen i Kristiansand tinghus gjør noe med mennesker. Også en morfar.SMERTEN STÅR SKREVET i hver fure i det værbitte ansiktet. Kanskje er det synet av de to tiltalte? De sitter rett overfor ham, bare åtte-ti skritt unna. Han har aldri sett dem før. Reagerer han på at de er så uberørt?Aktor guider oss i Baneheia, skritt for skritt fra stien mot åstedet. Han gjør sine siste refleksjoner. Vi vet at han snart er ved veis ende.MORFAR skjønner at vi bare er noen meter og minutter unna. Det vi andre kaller drapet. Det som for ham er øyeblikket da han mistet et barnebarn.Aktor er grundig, men gjør gjerningsbeskrivelsen så skånsom han kan. Vi trenger ikke alle detaljene enda en gang. Selv om vi har hørt dem mange ganger før, gjør det like vondt i dag. Kanskje enda vondere. Det fins ting man ikke vender seg til.ET KOLLEKTIVT og knapt hørbart sukk unnslipper pressebenken. Mor til Lena har fortsatt tårer igjen. Morfar lener hodet bakover, kniper igjen øynene. Han likner et skolebarn hos helsesøster; stålsetter seg mot den smerte han vet kommer. Han biter tennene sammen, men kan ikke tette tårekanalene. Morfar hever den kraftige neven, jeg skimter fliken av et lommetørkle som slurper i seg salt sorg.Lovens strengeste straff, 21 års fengsel. Pluss inntil ti års sikring, konkluderer førstestatsadvokat Dahl.Jeg vet ikke hva som rørte seg bak den røde skjorta under den svarte skinnjakka akkurat da. Morfar satt urørlig blant de andre pårørende. Uten synlige reaksjoner.I ET HJØRNE av lokalet sitter en kvinne alene. Et annet, og blekt, sorgens ansikt. Jeg kjenner henne igjen fra vitneboksen tidligere i prosessen. Hun har båret tung bør de siste månedene. Men hun er kommet litt i bakgrunnen, fordi hennes andel av tiltalen gikk for lukkede dører. Hun er mor til jenta som Viggo Kristiansen har tilstått å ha forgrepet seg mot fem ganger. I mange år levde datteren alene med sine traumatiske opplevelser. Inntil overgrepene ble avslørt, i kjølvannet av barnedrapssaken.Hun registrerer aktors påstand uten synlige reaksjoner. Tenker hun mine tanker? Jeg sitter med en slags fornemmelse av at Kristiansen straffritt fikk forgripe seg på datteren hennes. Det er komplisert og forvirrende - en slags kollisjon mellom jus og moral. Jeg skal prøve å klargjøre.AKTOR slo fast at det ikke er mulig å differensiere mellom de tiltalte. Gjerningene til både Andersen og Kristiansen kvalifiserer til lovens strengeste straff. Det er jus, og det er sikkert riktig.På den annen side: I fem uker har jeg sittet sammen med to unge menn, som begge er tiltalt for grufulle handlinger. Men den ene langt flere enn den andre. Er det rimelig - rent moralsk - at de får den samme straff? Eller spissformulert, at Kristiansen ikke får noen straff for overgrepene mot den lille jenta og kikkingen hos naboen?KNUTEN ER ULØSELIG, så lenge vi har maksimalstraff i dette landet. Kristiansen og Andersen kunne ha drept mange flere barn, og sluppet straffeutmålingsmessig «gratis» fra det. Maksimum er maksimum. Likevel tror jeg ikke det er grunn til å misunne land der lovbrytere idømmes meningsløse fengselsstraffer på to-tre hundre år.Skulle Kristiansen fått mer straff enn Andersen - hvis han, slik tiltalen hevder, har begått flere alvorlige kriminelle handlinger - da måtte Andersen ha fått mindre enn 21 år.Kristiansen har, ifølge tiltalen, begått flere forbrytelser enn Andersen. Hvis aktor skulle ha synliggjort denne forskjellen, måtte han ha påstått en lavere straff enn lovens maksimum for Andersen.Da ville han nok ha hørt ropet fra folkedypet. «Hvis ikke voldtekt av og drap på ei åtte år gammel jente er nok til lovens strengeste straff, hva skal da til»?TILVÆRELSEN i Kristiansand tinghus' rettssal 1 er ikke lett. Ikke for dommerne, som skal ta stilling til aktors påstand - og dem fra forsvarerne.Aller minst lett for morfar - fordi ingen straff kan gi ham barnebarnet tilbake.