KRISTIANSAND: Etter barnedrapssakens fjerde dag er jeg helt svimmel i hodet. Det skyldes at virkeligheten ble snudd helt opp ned i Tinghuset i går.I tre dager har vi hørt på Jan Helge Andersens detaljerte forklaring av hvordan han og kameraten Viggo Kristiansen voldtok og drepte pikene i Baneheia.I går fikk vi Kristiansens bastante avvisning: Han var ikke sammen med Andersen på det aktuelle tidspunkt — og aller minst ved åstedet i Baneheia. Deres beskrivelse av virkeligheten den 19. mai i fjor er milevis fra hverandre.Minst en av dem lyver. Sannsynligvis begge. Slik de tiltalte, trolig alle fire, i Orderudsaken. Slik vi andre - du og jeg - også gjør.Alle lyver. Menn lyver mest. Kvinner best. Det har i alle fall den østerrikske forskeren Peter Steignitz funnet ut. Han påviser også at vi lyver om forskjellige ting. Menn bløffer mest om erobringer, penger og biler. Kvinner pynter litt på alderen og vekta.Alle pynter vi på virkeligheten, derfor blir den så komplisert. Det er sant at livet er ikke noe for nybegynnere.Andersen har fremstilt seg som puslingen. Den underlegne i vennskapet med Kristiansen. Han som diltet etter, underdogen, den initiativløse, den svake, både fysisk og psykologisk. Likevel klarte han å fortelle de mest bestialske detaljer. Uten at stemmen sprakk. Uten at tårene kom. Uten synlige tegn på anger. Også det var en vanskelig virkelighet å leve seg inn i.I går entret Kristiansen vitneboksen. Forholdsvis eplekjekk, både i stemmebruk, ordvalg og kroppsspråk. Han avviste enhver befatning med alt som har med barnedrapene å gjøre.Så skulle han svare for fem overgrep mot ei lita jente, for flere år siden. Et svært alvorlig tiltalepunkt - om misgjerninger som trolig vil prege et lite menneske livet ut. Likevel, med all respekt for offeret, en langt mindre dramatisk og bestialsk sak enn den som beskrives i tiltalen om voldtekt og drap i Baneheia. Men det ble for mye for Kristiansen. Den påstått sterkeste av de to, han med blikket, anføreren, initiativtageren. Han maktet ikke den langt mindre påkjenningen enn det hans antatt langt svakere kompis orket dagene før. Kristiansen viste alle tegn på anger, sorg og skamfølelse. Før han brast sammen. Han snufset så det spraket i mikrofonen. Tårene rant.Jeg skrev at de to tiltalte står milevis fra hverandre. Men Kristiansen selv bor på to kloder samtidig. Han griner og tør ikke forklare seg om den minst alvorlige saken. Han er flau og skamfull. Men uberørt av den andre, som de fleste synes å mene han er medskyldig i. Kan det være fordi han vitterlig ikke har drept noen i Baneheia? Er det mulig at han har gjort det, men glemt eller fortrengt det? Eller går det an for et menneske å «velge» en sterk reaksjon på en grusomhet, og en helt annen reaksjon på en enda større grusomhet?Så komplisert er altså virkeligheten i Tinghusets lagmannsrettssal.Blant de sakkyndige i retten er professor Jofrid Nygård fra Bergen. Hun er en av landets fremste spesialister på ungdomspsykiatri, har observert Kristiansen og konkludert med at han har mangelfullt utviklede sjelsevner. Hun er en anerkjent akademiker med et spesielt klokt hode. I tillegg til det, et varmt hjerte. Den godt voksne damen har det folk på hennes alder kaller «hjertets dannelse». Det var hun som stillferdig la en bunke papirservietter i vitneboksen hos Kristiansen.Jen mistenker henne for å mene at selv han - midt i sin selvforskyldte fortvilelse, skam og fornedrelse - hadde krav på et minimum av verdighet. Manifestert i lommetørklær som ga ham mulighet til å tørke vekk snørr og tårer fra et grimete ansikt.Retten i Tinghuset skal etter hvert finne fram til den virkelige virkeligheten. Også kalt sannheten. Det er ingen lett oppgave. Juristen Kåre Lassen har sagt at «For noen er sannhet og løgn to fremkomstmidler som det skiftes mellom etter føret». Mye tyder på at både Andersen og Kristiansen er blant disse «noen», og at føret kan bli vekslende i ukene som kommer.Det er nok fare for at jeg kan bli enda mer svimmel av nye virkelighetsforskyvninger. Men retten må holde hodet kaldt, og svare riktig på spørsmålet om skyld og straff. Jeg håper det blir mulig.Umulig blir det nok derimot å få noe entydig svar på hvordan det kunne skje. De psykiatrisk sakkyndiges tanker og vurderinger imøteser jeg med spenning.Selv om de neppe er i stand til å fortelle meg hvordan de tiltaltes hoder ser ut - inni.