KRISTIANSAND: Som omtalt på fvn.no lørdag, drev unge kristiansandere produksjon av en illegal avis i bygården.
I første etasje holdt Hurtigvaskeriet til, drevet av Erik og høygravide Solveig Haraldsen. De bodde med sine to døtre i andre etasje, rett under den topphemmelige virksomheten. I mors mage lå Harald Haraldsen, nå 68 år.
Gestapo fant aldri rommet, tross omfattende razziaer i mars 1945. Men de visste at noe foregikk i huset, og arresterte blant andre Harald Stene Delihn, senere kirkejournalist i Aftenposten.
— Han ble utsatt for hard tortur for å avsløre flere navn i gruppa. Men Stene Dehlin visste at krigen gikk mot slutten, og lot som om han fryktet døden da han ba om besøk av sin kone. Til henne sa han at Erik Haraldsen, altså min far, måtte komme seg unna. Etterpå oppga han min fars navn.
Fant hemmelig rom fra krigen
Harald Haraldsen forteller at da Gestapo kom til Kronprinsens gate 13 for å pågripe faren, fant de bare moren. Småjentene ble sendt til mormoren i Fredrikstad.
Så tyskerne komme
— Far satt skrått over gata, trolig i en frisørsalong, og så at det tyske politiet hentet mor. Han holdt seg i dekning til krigens slutt. Det var kjent at tyskerne sjelden var brutale mot kvinner og barn. Hun satt fengslet på Torvet sammen med 16 kvinner i en celle for fire, og ble flere ganger hentet til avhør på Arkivet. Men hun ble aldri torturert eller fysisk mishandlet.
Om det knøttlille, hemmelige rommet forteller Harald Haraldsen at det hadde en lyspære i taket som var forbundet med en ledning fra taklampa i stua under.
— Når det var aktivitet i rommet, holdt min mor dørvakt og blinket med lyset når noen kom. Til en alarmknapp i det lille avislokalet gikk en ledning som var koplet slik at knappen ble utløst når noen tråkket på et trinn i loftstrappa. En dag gikk alarmen mens produksjonen pågikk. Mennene trodde de var avslørt, for alarmen fortsatte å blinke. Da de krøp ned for å overgi seg, viste det seg at en katt hadde sovnet på akkurat det trappetrinnet. La meg også nevne at inngangen til rommet var låst fra innsiden, og denne ble styrt av en rusten spiker som var lurt inn i veggen. Når man trakk i spikeren fra utsiden, åpnet det seg en låseanordning på innsiden som gjorde at man kunne komme lett ut og inn. Hver gang noen forlot arenaen ble spikeren skjøvet inn og låsen datt på plass på innsiden.
Harald Haraldsen sier også at radioen i avisrommet tilhørte hans foreldre. Spritduplikatoren som ble brukt til å mangfoldiggjøre Sørlandsfronten, tilhørte foreldrenes vaskeri. Den ble senere overlevert til Vest-Agder-museet.