Det er en slags felles forståelse blant kommentatorer at fordelingen mellom de tre rødgrønne partiene blir 10 til Arbeiderpartiet, inkludert statsministeren, fem til SV og fire til Senterpartiet. Dette følger logikken fra Bondviks trepartiregjering og avspeiler innbyrdes makt på en akseptabel måte.

Det forutsetter at regjeringens størrelse videreføres uten endringer, selv om det kan bli overføringer av saksområder mellom departementer. Det kan også oppstå nyskapninger som det mye omtalte Oppvekstdepartementet som nærmest er opplest og vedtatt, og tillagt SV.

Av politiske dyr som ikke er i aktiv partipolitisk tjeneste, nevnes Erik Solheim av nær sagt alle som deltar i denne stolleken. Han plasseres som utviklingsminister, kanskje i en friere rolle overfor UD enn i dag.

Ingen norske hus

I spekulasjonene er det så langt få fantasifulle forslag av typen Terje Rød-Larsen, Anne Holt, Bendik Rugaas og Victor Norman. Erfaringene med å trekke inn personer uten særlig politisk grunntrening er ikke spesielt gode, men likevel kan det være duket for en overraskelse.

Regjeringskabalen er vanskelig nok når ett parti skal danne regjering og veie alder, kjønn, landelsdeler og særinteresser opp mot hverandre. Betydelig verre blir det når tre partier med høyt profilerte saker skal fordele postene. Det er en uskrevet rangordning blant departementene, der enkelte gir mer makt og prestisje enn andre.

Utenriksdepartementet er et slikt. Ap har gjort seg til garantist for ansvarlig utenrikspolitikk og får utenriksministeren. Det synes alle enige om. Navn som trekkes fram, er Berlin-ambassadør Bjørn Tore Godal, FN-topp Jan Egeland, NUPI-forsker Espen Barth Eide og Røde Kors-sjef Jonas Gahr Støre.

Finansdepartementet er en annen maktbastion. I Ap-kretser mener man at partiet har gjort et så godt valg og at også denne nøkkelposisjonen er innenfor rekkevidde. De fleste forståsegpåere mener likevel at SV får finans, enten partileder Kristin Halvorsen eller våpendrager Øystein Djupedal. I det siste er også Sps Marit Arnstad trukket inn som en outsider.

Små kvoter

Skal SV ha inn både Halvorsen, Djupedal og Solheim er kvoten snart brukt opp. Andre SV-navn er Heidi Sørensen (miljø), Gunnar Ballo (helse) og Inge Myrvoll (samferdsel).

Hos Senterpartiet er partileder Åslaug Haga selvskrevet i regjering. Det er ventet at hun blir kommunal— og regionalminister, et departementet som håndterer Sps kjernesaker, og som i makt kan sidestilles med de tyngste.

Arnstad har vært olje- og energiminister tidligere og kan godt bli det igjen. Nestleder Lars Peder Brekk var fiskeriminister en måneds tid før Bondeviks første regjering ble kastet, men kan få en lengre periode som vokter av havets ressurser denne gang. Ulempen er bare at både han og Arnstad er trøndere. Ap har også et par tunge trøndere på blokken, så med Djupedal fra SV kan det bli betydelig overrepresentasjon.

Sps andre nestleder Liv Signe Navasete har kapret en stortingsplass, men kan rykke videre opp. At hun er sogning gjør det lettere å få kabalen til å gå opp.

Mange allroundere

I Arbeiderpartiets leir er det mange å ta av og mange som kan brukes i en rekke departementer. Ap vil tenke balanse i den forstand at dersom SV for eksempel får miljø, vil Ap ha næring og handel.

Mange stalltips går i retning av at Bjarne Håkon Hanssen, nok en trønder, blir helse- og omsorgsminister. Han har snakket de svakes sak for Ap i fire år og synes selvskrevet. Men han kan også fylle andre stillinger.

Hill-Marta Solberg er Aps trofaste stortingssliter, og kanskje er hennes tur kommet. Hun kan gå inn nesten over alt. Hanne Harlem, Grete Faremo fra Bygland og Knut Storberget er alle kandidater til jobben som justisminister.

Et nytt ansikt kan bli Finnmarks populære fylkesordfører Helga Pedersen. Hun kan snakke kystens sak som fiskeriminister. Tidligere AUF-leder Anniken Huitfeldt nyter stor tillit og er aktuell i flere departementer og kan få et departementet, kanskje på bekostning av gjengangere som Sylvia Brustad, Karita Bekkemellem Orheim og Olav Akselsen.