— Jeg var en liten, tynn gutt. Det var vi alle sammen. Jeg trodde jeg kunne bety noe, og jeg vervet meg frivillig. Jeg ante ikke hva jeg risikerte. Jeg skulle holdt meg hjemme. Jeg var ikke moden for noe sånt. 19-åringer bør ikke ødelegge livet sitt på krig. Jeg håper min historie kan hindre at ungdommer verver seg, sier Thor Ishus fra Arendal. Nå er han 40 år og uføretrygdet på grunn av psykiske senskader etter FN-tjeneste i Libanon i 1988. I likhet med mange som har tjenestegjort i krig, har Ishus posttraumatisk stressyndrom (PTSD). Lidelsen er utbredt blant amerikanske soldater fra krigene i Kuwait og Irak. Den gir søvnløshet, konsentrasjonsvansker, angst, hukommelsesproblemer, og andre ubehagelige tilstander.Mange tidligere norske FN-soldater har lidd samme skjebne som Thor Ishus. Generalsekretær i FN-veteranenes landsforbund, Vidar Falck, sier det ikke er enighet om hvor omfattende problemet egentlig er.- Ingen vet hvor mange som har senvirkninger. Jeg har hørt tall fra 2-20 prosent, sier han.Problemet for mange av de tidligere soldatene er at de ikke blir trodd. De får ofte høre at lidelsene deres like gjerne skyldes trist oppvekst eller tøffe opplevelser siden i livet. Dermed får de verken god nok hjelp eller erstatning fra Forsvaret.- Forsvaret har de dyktigste folkene på området, men de er ikke på vår side. Forsvaret vil ikke ta ansvar for det som har skjedd med oss, men sier skadene like gjerne kan skyldes andre ting i livet, sier Ishus.Før han dro i krigen, var Thor Ishus en lykkelig gutt.- Jeg hadde et flott liv før jeg reiste ut. Etterpå har det aldri vært det samme. Jeg hadde masse venner, likte å danse og kle meg fint. Jeg sov som en stein, og var middels bra på skolen uten det minste konsentrasjonsproblem. Familien min sier de ikke fikk hjem den samme gutten som reiste ut, forteller han.Ishus advarer unge gutter mot å melde seg til krigstjeneste i utlandet.- Mange gutter verver seg, men de bør være klar over at noen soldater blir skadet på en måte som ikke synes på personen. Det du har inni deg kan bli ødelagt for alltid. Ca. 20 prosent av dem som melder seg til tjeneste, trekker det samme «vinnerloddet» som jeg. Det ønsker jeg ikke noe menneske. Du skal vite at du ikke får hjelp når du kommer hjem, sier han.Angst gjør at Ishus har vansker med å forholde seg til andre mennesker.- Når jeg er i et rom med andre folk, føler jeg meg klumsete. Da klarer jeg ikke å drikke en kaffekopp. Det verste er å spise sammen med andre, spesielt ukjente. Det går ikke. Buss kan jeg ta bare hvis jeg har en god dag. Jeg kjører helst bil, sier han.Kaffen God Helg serverer blir stående urørt og kald. Når det kommer folk inn i kantinen hvor vi sitter, sier han:- Du skal være glad jeg klarer å være her og snakke med deg med folk til stede.Vi finner oss et annet, mer skjermet rom, og lar kaffekoppen stå igjen. Ishus har trosset angsten og forteller sin historie for kanskje å kunne redde noen ungdommer fra å betale andres krig med sin egen helse.- Ikke dra! Hold deg hjemme! Vi kom for å passe på sivilbefolkningen, men det er hva jeg gjorde med meg selv, som var problemet, sier han.Vanskene begynte allerede før 19-åringen fikk utlevert utstyret da han kom til Ebel es Saqi i Libanon i slutten av mai 1988. Da smalt en dødelig rakett i nabolaget.- Da ble jeg skrudd på, og er siden aldri blitt skrudd av igjen. Jeg går i konstant alarmberedskap. Jeg kommer ikke inn for landing. Jeg kommer aldri hjem, sier han.I tilfluktsrommet under angrepet begynte unggutten å angre: Hva har du gitt deg ut på? Kan dette gå bra? Og her skal du være i sju måneder! Slik tenkte han.Siden kom det stadig verre hendelser som forsterket angsten. I perioder levde han med konstant artilleridrønn fra israelske bombekastere som skjøt over hodene på nordmennene så alt i bokhyllene ble ristet ned på gulvet. Generalsekretær Falck forteller at det nettopp er slike soldatopplevelser som utgjør den største belastningen, altså å befinne seg midt mellom to stridende parter. De soldatene som i størst grad sliter med psykiske ettervirkninger tilhører disse første kontingentene til Libanon, forteller Falck.Tidligere leder for FN-veteranene i Kristiansand, Kaare Granå, mener noe av problemet for soldatene som kommer hjem, er at det er vanntette skott mellom det sivile og det militære helsevesenet.- Forsvaret sier takk og farvel og sender dem til fastlegen. Men fastlegen har kanskje aldri gjort militærtjeneste. Soldater med problemer bør ha fortrinn i helsevesenet, fremholder Granå, som er glad for at senvirkningene er i ferd med å bli bedre belyst. - Folk tør stå fram nå, og er mindre redde enn tidligere, sier Kaare Granå. Ishus erfarte også det han betegner som uvett i tjenesten. En dag opplevde 19-åringen, som hadde ansvar for ammunisjonslageret, at en offiser sto inne på kontoret med en udetonert bombe med aktivert tennrør i hendene. Offiseren skjønte åpenbart ikke at han var i livsfare. 19 år gamle Ishus måtte ta kontrollen og få bomben bort uten at den gikk i lufta.- Jeg satt med bomben i hendene mens vi kjørte ut av byen for å finne et sted å sprenge den. Det var tøft. Jeg visste at det kunne gå begge veier, sier han.Spenningen klorte seg fast i sjelen.- Problemet var hele tiden å leve i en alarmsituasjon, og alltid være på hogget. Jeg ser meg bestandig over skulderen. Jeg får ikke tillitsforhold til noen lenger, og jeg er nervøs for å gå ut. Jeg får stadige «flashback» fra ting jeg har vært med på, sier Ishus.Slik konstant alarmberedskap er utbredt hos tidligere soldater. FN-veteran og offiser Satya Nina Wathne ser problemet ofte som leder Kameratstøtte-tjenesten i Kristiansand. - Mange tidligere FN-soldater sliter med at nervesystemet har «hengt seg opp» i alarmberedskap. De har et indre apparat som passer til krig. De strever med reaksjoner som er normale i farefulle situasjoner, men som ikke er det etter 10-12 år hjemme, forklarer hun.Det er situasjonen for Thor Ishus. Så vanlig er fenomenet at det fins et eget uttrykk for soldater som gang på gang drives ut igjen i militære operasjoner på grunn av indre uro: «Int Ops Junky» (forkortelse for: internasjonale operasjoner-narkoman). Kameratstøtten er til for å hjelpe tidligere FN-soldater så de skal slippe å slite med problemene alene. I Kristiansand består den av fem personer som hjelper FN-veteraner som sliter på ymse måter. For tiden benytter rundt 10-15 personer seg av hjelpen. Jan Wendel i Kristiansand er en av dem som yter kameratstøtte. Han har vært offiser i Libanon og Bosnia. Det siste året har han lost fem FN-veteraner gjennom diverse offentlige instanser, som NAV og helsetjenesten.- Dette er folk totalt uten ressurser. Noe har skjedd med dem, så de har mistet handlekraften. De finner ikke fram, og gir opp. De aner ikke hvilke krav de kan stille til samfunnet, og de trenger hjelp til noe så enkelt som å skaffe seg en sykmelding, sier Wendel.Han ser det som et problem at Forsvaret ikke vil oppgi navn på soldater som kommer hjem fra tjeneste i Afghanistan. Følgelig får de ikke hjelp.- Jeg er ikke i tvil om at mange av dem sliter psykisk, uten å få hjelp, sier Wendel.Han har flere ganger foreslått å lage et åpent møte på DuVito-kontoret i Kristiansand for å fange opp soldater med problemer, men har ikke fått gjennomslag.Lokalforeningen til FN-veteranforeningen i Kristiansand og omland har rundt 130 medlemmer, og det fins egne foreninger i Arendal og Mandal/Lister.De psykiske senvirkningene soldatene sliter med, virker inn på alle forhold i livet. Ekteskapet som Thor Ishus inngikk etter noen år, tålte ikke belastningen. Flere ekteskap blir det ikke.- Jeg skal ikke gi noen flere mennesker mine problemer. Jeg får ikke livet til å gå i hop når jeg ikke klarer å stole på andre, sier han.Det tok lang tid før Ishus innrømmet at han hadde problemer.- Da jeg kom hjem i desember 1988, begynte det å dette på etter hvert, men det siste jeg ville innrømme for meg selv, var at jeg hadde en skade som jeg ikke kunne klare opp i selv, men trengte hjelp for. Etter hvert skjønte jeg at jeg var skadet, men trodde jeg skulle klare dette på egen hånd, sier han.Satya Nina Wathne mener FN-veteraner lettere kunne kommet gjennom de problematiske krigshendelsene hvis de hadde fått hjelp til å bearbeide dem. Men oftest sliter de med dem alene.- Ofte går de alene med problemene i 10-15 år. Da blir følelsene lett innestengt og uhåndterlige og problemet blir lagd om til det ugjenkjennelige. Etter så mange års fortrengning må en gjennom mange lag med beskyttelse for å få bedring, sier Wathne.Hun tilbyr veteraner samtaleterapi, samt en form for alternativ behandling som tar sikte på å forbedre sentralnervesystemets funksjon, Kranio-Sakral Terapi. Wathne er kritisk til at mange FN-veteraner ikke får diagnosen posttraumatisk stress. Hun møter mange veteraner med symptomer på posttraumatisk stress som ikke kan knyttes til konkrete hendelser.- Helsevesenet forholder seg dessverre til at det må være en eller flere konkrete hendelser som har påført personen skade. Det er svært begrensende at samfunnet forlanger et konkret «funn» av en veteran som har det dårlig som følge av sin fredsinnsats, sier Wathne.I likhet med andre FN-veteraner, kom Ishus inn i en negativ spiral som følge av sine problemer. Han ble gående mer og mer alene. Han begynte å seile i utenriksfart. Konsentrasjonsvansker gjorde at han ikke klarte å fullføre styrmannsskolen, så han dro ut som matros, og avanserte etter hvert til pumpemann, rigger og kranfører i et engelsk offshoreselskap. Hjemme i Norge levde han isolert i et leid, avsidesliggende hus i Gjøvdal for å slippe å treffe folk.Tøffe hendelser til sjøs forsterket de gamle plagene. Utenfor Vest-Afrika måtte han gå piratvakt uten annet våpen enn en skiftenøkkel å forsvare seg med mot mulige mordere. Spenningen førte til at Ishus drakk for mye.Stort heldigere for den psykiske helsa var det ikke at han befant seg i Hormuzstredet da Kuwaitkrigen brøt ut og båter brant rundt ham på alle kanter.- Etterpå blir du redd og tar for mange drammer. Jeg ville bare hjem, sier han.I 2003 ble belastningen for stor. Ishus oppsøkte psykolog hjemme i Arendal, som ga ham sterke medikamenter med rød varseltrekant på. Dermed røk kransertifikatet, lisensen og jobben. Ishus klarte seg ikke uten pillene, og ble uføretrygdet.I depresjon forsøkte han å ta livet sitt. Flere ganger har han vært innlagt på ulike psykiatriske institusjoner. Undersøkelser viser at selvmord blant tidligere FN-soldater er 40 ganger hyppigere enn i gjennomsnittsbefolkningen. FN-veteran Kaare Granå forteller at to tidligere FN-soldater han kjente har tatt livet sitt.Da han skrev bok om historien til Hærens sanitet for fire år siden, oppdaget Granå at listene med navn på døde soldater ikke var fullstendige. Navnene på døde som følge av selvmord manglet. Men hvor omfattende selvmordsproblemet er blant tidligere soldater, er det ingen som har skikkelig oversikt over.Men problemet med psykiske senvirkninger og selvmordstanker kan avhjelpes med en bedre oppfølgings- og helsetjeneste for hjemvendte soldater, mener Granå og Wathne.Slik oppsummerer Granå dagens problem:Forsvarets kriseteam slipper soldatene for raskt fra seg når de kommer hjem.Kapasiteten i Forsvarets psykiatriske kriseteam er for dårlig.Det er vanntette skott mellom Forsvaret og den sivile helsetjenesten.Den sivile helsetjenesten mangler kompetanse.FN-veteraner opplever ofte å få liten hjelp fra den vanlige, sivile helsetjenesten.- De har ingen forutsetning for å forstå hva vi snakker om, sier Ishus.Psykolog Renate Grønvold Bugge mener det er feil å henvise tidligere soldater til den sivile helsetjenesten.- Forsvaret burde ha en langsiktig oppfølgingsplan for alle hjemvendte soldater. Det bør være samlinger minst ett år etter hjemkomst for alle som har vært ute. For mange vil det være en tilstrekkelig avlastning å vite om at det finnes et forutsigbart oppfølgingsprogram, skriver Bugge i sin nye bok «Når krisen rammer barn og ungeThor Ishus ønsker at Forsvaret skal ta ansvar og gi FN-veteranene rett til yrkeserstatning. Det ville samtidig gitt ham moralsk oppreisning. - Dette gjelder ikke pengene, men selvrespekteten. Jeg har ikke hatt en spesielt vanskelig FN-tjeneste i forhold til folk som har plukket opp lik eller sett folk de kjenner bli skutt i biter. Jeg har sluppet lett unna det hele. Jeg har bare opplevd litt psykisk trøbbel på overflaten; det er bare en liten piknik i forhold til det de som nå kommer hjem fra Afghanistan har erfart. De kommer hjem med posttraumatisk stress i fleng, men det hysjes ned. Ingen har lyst til å snakke om det, og det er svært underrapportert, sier Ishus.Han fortsetter i psykiatrisk behandling, men kjenner ingen fremgang.- Jeg må prøve, uansett hvor sent det går, å rette opp det her. Jeg har ikke sett noen endring de siste tre årene. Kanskje har jeg lært å takle det bedre. Og det er vel det beste jeg kan håpe på, sier han.Tiden bruker han til å stelle for sin demente mormor og være sammen med datteren, hans livs lyspunkt. - Jeg prøver å være et ordentlig, hyggelig og anstendig menneske for datteren min og for mormor. Det er viktig for meg, sier han.Til tross for advarslene til ungdommen mot å verve seg, er Ishus ikke pasifist.- Krig er noe tull, men det vet jo alle. Vi kriger for religion, for ressurser og for meninger. Vi kriger for alt, og det er helt bortkastet. Likevel må krig til noen ganger. Hvis noen tråkker på deg og tar seg til rette overfor deg, bør du kunne forsvare deg. Men jeg vil ikke lenger slåss for andre enn dattera mi. Du kan glemme Gud, kongen og fedrelandet. Men dattera mi skal jeg passe på, sier FN-veteranen.HÅP OM BEDRING. Generalsekretær i FN-veteranenes landsforbund, Vidar Falck, har tro på at situasjonen skal bli bedre.- Både forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og forsvarssjef Sverre Diesen uttrykker klare ambisjoner om bedring. De har en forståelse for at FN-veteraner har både fysiske og psykiske lidelser og ser at her er utfordringer som må gjøres noe med, sier Falck.- Det er gjort en del fra Forsvarets side på å styrke den psykiatriske tjenesten, men vi mener at Forsvarets ansvar for oppfølging er altfor kortvarig, med bare ett år etter hjemkomst. Vi mener den må vare i fem år, sier han.Falck peker på to pågående utredninger som på sikt kan bedre forholdene for veteranene:Forsvarsdepartementet utreder om det skal innføre objektivt arbeidsgiveransvar, som innebærer at det ikke lenger kreves at soldaten må bevise at han er skadet i tjenesten.Det pågår også en utredning for å vurdere om Yrkesskadeloven skal utvides til også å omfatte arbeidstakere som er skadet som følge av langvarig belastning, og ikke bare av konkrete hendelser.- Det er mye positivt på gang. Så spørs det om loven får tilbakevirkende kraft. Vi arbeider for at den skal få det, sier Falck.Tekst: Valerie Kubensvalerie.kubens@fvn.no - 38 11 32 41