KRISTIANSAND: — Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Jeg beholdt absolutt ikke roen. Jeg var helt panisk, sier Cato Lorentz, den lykkelige og nybakte tobarnsfaren.
Det begynte så smått tirsdag kveld hjemme på Søm. Åtte dager over termin kjente Anne Smith Lorentz, som til vanlig er journalist i Fædrelandsvennen, at riene begynte. Men det var langt mellom dem, så paret tenkte ikke på å dra på sykehuset. De gikk og la seg. Anne la seg i sofaen oppe på stua, siden det var mest komfortabelt. Cato la seg nede, der også eldstedatteren Hannah (2 1/2) lå og sov.
— Jeg våknet av at Anne skrek oppe, sier han.
— Jeg ropte "Cato, hjelp!". Vannet hadde gått.
- Du må gjøre det selv
Da Cato kom opp, var fødselen allerede i gang. Den vordende faren ringte straks fødeavdelingen, som sendte ambulanse med jordmor. Men jordmoren Cato hadde i røret, skjønte raskt at ambulansen ikke ville nå fram.— Hun sa til meg at jeg måtte ta imot babyen selv, for hun forsto at fødselen var i full gang. Det var først da det gikk opp for meg hva som skulle skje. Jeg var livredd. Alt gikk veldig fort. 15 minutter etter at vannet gikk, var ungen ute, forteller Cato.
Nå ligger lille Caroline, 52 centimeter lang og 3960 gram tung, trygt i Annes armer på sykehuset. Den stolte moren ler nå av det hele, og tenker at hun har vært med på noe helt sprøtt.
— Jeg rakk aldri å bli redd. Jeg bare skjønte at ungen måtte ut. Det var nok mye verre for Cato. Sjelden har det vel passet bedre å si at det står bra til med mor, barn og far, flirer Anne.
Dramatisk start
- Han har gjort tidenes innsats
Lille Caroline er sjekket grundig, og er frisk og helt perfekt. Men hun fikk ikke en helt uproblematisk start på livet.— Hun hadde navlestrengen kveilet rundt halsen to ganger. Jordmoren sa "den må vekk". Det var vanskelig å få den bort, og det kom ingen lyd fra henne. Jeg var redd på toppen av redd. Men det gikk, og vi la henne på brystet til Anne. Etter at vi hadde strøket henne over ryggen en stund, begynte hun å grine, forteller Cato.
Han priser seg lykkelig for jordmoren han hadde på tråden, og for ambulansepersonalet og jordmoren som kom seks minutter etter at Caroline var ute. Men mest av alt priser han kona.
— Jeg er så sykt imponert over hvordan Anne taklet situasjonen. Hun er tidenes superkvinne i mine øyne, sier Cato.
Anne på sin side er også svært imponert av mannen sin.— Han gjorde en helt fantastisk innsats. Jeg ser jo på ham på en litt annen måte nå, han har jo tatt imot ett av barna våre. Jeg synes det er ekstra stas at Caroline ligner på ham, sier hun.
Nå nyter paret den nye datteren på sykehuset, og er glade for at alt gikk godt. I mellomtiden ønsker de seg ny sofa.
— Den vi har, har gjort sitt, konstaterer Cato.