KRISTIANSAND: — Dette er kjempespennende! Alle vil få mer på kroken, sier Morten Jacob til Fædrelandsvennen.
Sammen med far Per Christian Jacob møter han oss ved Joker-butikken på Justvik. Etter å ha ventet i ti år, er de utålmodige etter å se laksetrappa ferdig med gytende sjøørret.
— Det er mange år siden jeg søkte om dette, det lakka og lei uten at det skjedde noe. Jeg hadde egentlig gitt opp. Etter hvert tok sønnen min over søkingen, sier Per Christian.
Flere år etter Mortens siste søknad om laksetrapp i Justvikbekken, så han ved en tilfeldighet at arbeidet var i gang.
Mange bekker små
— Sjøørreten gyter i ferskvann, bor et år eller to i bekken og trekker så til sjøen for å spise seg feit. Kan vi forlenge gytestrekningen med denne trappa, er det kjempegøy. Det finnes mange småbekker som kan bidra fryktelig mye til sjøørreten i sjøen, sier Morten.
Han har lenge drevet frivillig med opprydding og grusing i bekken. Nå vil han ha eksperthjelp.
— Dette er en søppelplass hvor folk hiver sykler, fjernsyn og batterier. Det eneste jeg ikke har funnet her er et lik. Om kommunen kommer med ekspertise, stiller vi med mannskraft, spade og hakke for å holde området ved like.
Liker ikke fisk
— Morten er helt ekstrem, han kan stå ute med stanga fra åtte om morgenen til åtte om kvelden. Likevel har han ikke spist en fisk i sitt liv, forteller faren.
— Kjøtt er mat, fisk er fisk, nikker Morten.
Fem-seks ganger i uka bedriver han hobbyen sin, uten at det går ut over familielivet, ifølge ham selv.
— Jeg jobber skift. Når kona og ungene er på jobb og skole, forsvinner jeg ut med stanga. Det grenser nok mot narkomani. Men som jeg pleier å si; fiskesesongen begynte den dagen jeg ble født, og slutter den dagen jeg dør.