KRISTIANSAND: — Hva tenkte du da du fikk kongens fortjenstmedalje?
— At det er ganske uvirkelig. Det har ennå ikke sunket helt inn. Jeg tenker også at jeg ikke har fortjent en slik heder.
— Ifølge hjemmesiden til Anna Ministries, arbeidet som drives i Ubalanka i India, får 100 hiv-smittede, 40 spedalske, et stort antall eldre og blinde, 300 barn på seks dagsentre og 131 på venteliste for dagsentre, støtte fra arbeidet du administrerer fra et hus lengst nord i Kristiansand. Stemmer tallene?
— Jada. Men det er ikke bare jeg som står bak dette. Kari Justvik, en venninne og pensjonert lærer, har en stor andel av medaljen. Men ingen av oss hadde klart noe særlig uten de mange, gode giverne.
— En indisk skole drives angivelig også med disse bistandsmidlene?
— Det stemmer. I tillegg får en annen skole støtte til drift.
Hjelper ungdom
— Du har tidligere fortalt at Anna Ministries har fått navn etter din mor. Hva sa hun da du fikk kongens sølv?
— At det er rart å ha en datter som skal treffe kongen.
— Var det sønnene dine jeg møtte utenfor?
— Nei, jeg har ingen barn. Ikke mann heller, selv om det har vært på nippet noen ganger. Guttene du traff er et par herlige ungdommer som er i ferd med å få orden på livene sine. De bor og gjør litt praktisk arbeid i og rundt huset, mot at de spleiser på mat og strømregninger. Ungdom må jo lære at ting koster. Egentlig startet dette da jeg bodde i Ravnedalen. Så falt jeg pladask for dette huset nær grensa til Øvrebø.
— Hva var det som fikk en pensjonert sekretær fra Mosvold Shipping til å vie hus og liv til vilt fremmede?
— Inderlige ønsker om å hjelpe noen. Men jeg har aldri viet meg til noe som helst, bare tatt imot det som måtte komme. Egentlig drømte jeg om å bli tropelege, men ble syk. Etter flere år med depresjon møtte jeg Jesus, for å si det som det var. Og etter det har jeg vært uendelig glad i det skjøre og dyrebare livet. Det ble ikke problemfritt. Men det ble riktig.