— Jeg er utrolig glad jeg slipper å tenke så fryktelig mye på hvordan jeg skal være. Jeg gjør bare det jeg har lyst til og merker at jeg får veldig positiv respons på det.Hun sitter i en dyp stol på en kafé på Grünerløkka i Oslo og lar tankene svive noen sekunder. Blant stressende mennesker på en hektisk hverdag har Nila Håkedal fått muligheten til å slappe av. Tenke litt. Nyte situasjonen. Og smake på livet.- Det er litt annerledes nå, medgir hun.Det har bare gått en snau uke siden kristiansandsjenta kom hjem fra OL - hennes foreløpige høydepunkt i idrettskarrieren.- Jeg har vært ute og spist middag med sponsorer to dager etter at jeg kom hjem, og folk kjenner meg igjen overalt. Det utrolig merkelig. Det er mulig folk er litt annerledes når de har fått noen dråper alkohol, men de kom i alle fall bort til meg og ville prate, sier hun og flirer litt som om hun ikke liker den nye situasjonen.Men så skifter ansiktet raskt karakter.- Men jeg liker det altså, sier hun kontant og lar tennene komme til syne.Smilet er ikke til å ta feil av. Det er like ekte som da hun strålte gjennom tv-ruten under OL.- Hva vil de?- Alle de som kommer bort til meg? De vil bare fortelle at de synes det var kult å se oss spille, sier hun og smiler litt skjevt. Litt stolt.Hun og makkeren - Ingrid Tørlen - røk ut av sandvolleyballturneringen i sitt første OL allerede før hun klarte å komme seg til sluttspillet.Konkurrentene vil nok si at Nila Håkedal og Ingrid Tørlen tapte. Nila mener de vant.- Jeg fikk så utrolig mye fint ut av OL. Selv om vi tapte to av tre kamper, har jeg utelukkende fått positive tilbakemeldinger. Det er så utrolig motiverende for fremtiden, sier hun.- Hvorfor fikk dere slik respons, tror du?- Jeg vet ikke helt. Men det jeg vet er at vi spiller med mye humør og glede. Vi gir veldig mye av oss selv, og da er det kanskje naturlig at vi får mye tilbake, sier hun.- Er det deilig å være seg selv?- Ja, det er det. Jeg trenger liksom ikke gjøre meg til for noen. Jeg kan alltid bare gjøre det jeg vanligvis gjør. Jeg trenger ikke tenke så fryktelig mye på ting.Hun sier hun har gjort et bevisst valg.- Ja, det er jo i grunn det. Jeg har valgt å være meg selv uansett og fått god respons på det. Derfor har jeg bare fortsatt med det. Folk vet hva de får. Jeg er veldig glad det er så enkelt, sier hun.- Så enkelt å være Nila?- Ja. Så enkelt å være meg, kommer det samtidig som hun gjør noen grimaser og ler - slik hun alltid gjør.Humøret har vært den beste karakteristikken av Nila helt siden hun kom til verden 13. juni 1979.Også da hun som 13-åring troppet opp i volleyballhallen på Hånes gjorde hun seg sterkt bemerket med sin enorme livsglede. Hun behandlet lagvenninnene langt bedre enn volleyballen.- Det var mye armer og bein, erindrer Nila.Kroppen hennes hadde nemlig hatt det litt travelt med å vokse en periode.- Men hun var utrolig morsom. Og ekte, sier venninnen og tidligere lagspiller, Lise Roald Hansen.Hun husker godt da Nila begynte på volleyballaget.- Hun var kanskje en av de mest klønete volleyballspillerne Norge har hatt. Men hun hadde en enorm vilje og gjorde alt for å bli best. Hun utviklet seg i et helt utrolig tempo, forteller Lise.Nila ble fort en av de mest fremtredende personene på volleyballaget - tross sin unge alder.- Når Nila først har bestemt seg for å bli best i noe, blir hun best. Jeg tror hun kunne blitt best i det meste, er attesten fra venninnen.- Stemmer dette, Nila?- Jeg vet nå ikke helt det. Det var vel en grunn til at jeg valgte volleyball. Det var fordi det var der jeg lyktes. Jeg har jo også spilt håndball skal du vite. Det var også en grunn til at jeg ikke fortsatte med det, sier hun, tar seg til ansiktet og viser med all tydelighet at hun ikke hadde lyktes med klister på hendene.Nå trives hun best med sand mellom tærne.I 1995 - da de aller færreste av oss visste at det var en sport som het sandvolleyball - startet hun karrieren sin på Hamresanden.Sammen med kristiansandsjenta Lise Roald Hansen dro hun på turneringer i Norge. Paret ble på sitt beste nummer to i NM.Så sluttet hun helt med vanlig innendørs volleyball. Nila ville spille sandvolleyball. Og hun ville nå lengre. Det ville også ålesundsjenta Ingrid Tørlen.Duoen fant hverandre før sesongen 2002, og de valgte å satse alt på et gjennombrudd.- Da jeg spilte med Lise var det jeg som ropte mest, klaget mest på dommeren og lagde mest leven. Ingrid og jeg er litt mer like. Nå er det Ingrid som er sånn «bråkete» av oss to. Jeg er den som skal holde hodet kaldt. Jeg er kaptein, sier hun stolt.De tre siste sesongene har hun og Ingrid satset maksimalt på sandvolleyballen. I starten lånte de penger for å kunne reise ut i den store verden og spille i verdensserieturneringene.Så fikk også sponsorene øyne opp for dem. Sponsorkongen Jacob Lund var en av de første som støttet dem. Nå vil han ikke gi slipp på publikumsfavorittene.Det relativt ferske paret har alltid hatt OL i Beijing som sitt egentlige store mål. Men i fjor skjøt karrieren så stor fart at drømmen ble oppfylt allerede i år.Det var stort å komme til OL i Athen. Større en Nila kunne ane.- Jeg visste det var stort før jeg reiste, men ikke så stort. Nå som jeg har vært der, kan jeg fortelle hvor stort det var. Det er så stort som alle har sagt at det ville bli. OL er en stemning, en oppmerksomhet fra publikum og media, og et trykk som bare er helt utrolig. Og da vi gikk inn på åpningsseremonien - det var enormt, sier hun og himler litt med øynene.- Mektig, er det best beskrivende ordet hun finner etter å ha gitt seg selv en liten timeout.- Dessuten var OL helt utrolig for sporten vår siden vi ble vist så mye på tv. Vi har fått et kjempeløft. Nå har alle et forhold til sandvolleyball, sier hun.- Alle har kanskje fått et forhold til Nila Håkedal også...?- Ja, kanskje det, men det synes jeg er greit. Jeg synes det er helt okay at folk er opptatt av hva vi driver med. Jeg får ofte henvendelser. Men de aller fleste vil bare fortelle meg at de liker å se oss spille. Det er uvant, men helt okay, sier hun om sine nye tilværelse.Mannen med den store pengesekken, Jacob Lund, mener oppmerksomheten vil bli enda større rundt Nila Håkedal i fremtiden. Kristiansandsjenta er spådd en stor fremtid med sand mellom tærne og i den mye omtalte bikinien.Debatten om klesdraktene i sporten kommer vi ikke utenom.Nila vrir seg og blir stadig mindre i den dype stolen.- Jeg synes debatten er dum, sier hun oppgitt.Hun vil helst ikke snakke om den.- Hvorfor er debatten dum?- Fordi det er ikke noe nytt. Det er bare det samme om og om igjen. Det er gammelt nytt, sier hun og krever å bli trodd.- Hva mener du?- Hvis jeg skal si noe om det, er det én ting som er viktig å få frem. Jeg synes det er negativt hvis dette med klesdrakten vår skal gjøre noe med de unge jentene i Norge som vil spille sandvolleyball. Men i Norge trenger vi ikke spille i bikini, sier hun og blir oppgitt enda en gang.- Debatten handler egentlig bare om en internasjonal regel. Det er det som er så dumt. Hvis vi ikke hadde hatt den regelen, hva hadde da skilt oss fra friidretten, stuperne og alle de andre? Ingenting. Hvis jeg kunne velge, ville jeg uansett spilt i bikinien, sier hun.Men vi lurer fortsatt på hvordan det er å stå på utstilling i bikini foran 10.000 tilskuere på tribunen - og 676.000 NRK-seere - i OL.- Vi er så vant til det at det gjør meg ingenting. Selv har jeg er også blitt så vant til å se kroppen min på bilder og på tv at jeg ikke reagerer når jeg ser meg selv, sier hun.- Egentlig skjønner jeg ikke alt fokuset på dette. Det er utrolig mange forskjellige størrelser og fasonger på kroppene i verdenstoppen i sandvolleyball. Vi er helt vanlige folk. Og for oss er det helt vanlig å spille i bikini, sier hun.De som kjenner henne gir blaffen i hva hun har på seg. Av vennene karakteriseres hun enkelt og greit som «verdens beste venninne».- Vennene mine betyr utrolig mye for meg. Selv om jeg er ute å reiser mye, prøver jeg så godt jeg kan å holde kontakten med dem. Men jeg skulle likevel ønske jeg hadde mer tid til venner og familie, sier hun.Når hun midt i sesongen mellomlander hjemme, har hun ingen problemer med å fylle dagsplanen før hun på ny reiser ut i den store verden igjen.- Samtidig er det rart med det. Jo mer jeg reiser og opplever, jo mer setter jeg pris på å kunne ha litt fred å ro. Det er nemlig lite av det, påpeker hun.- Har du vært forberedt på alt dette «styret»?- Jeg syns jo egentlig alt er litt komisk. Jeg trodde aldri..., sier hun og stopper opp litt for å tenke.- Det har gått så fort i det siste. Jeg har ikke rukket å se for meg at alt dette kunne skje. Jeg har tenkt mye og drømt mye, men aldri drømt om alt det som fulgte med. Alt dette rundt. Det kom litt uventet.Blant annet da hun så seg selv avbildet på Fanta-brusflaskene for første gang i sommer.- Det var litt flaut. Men går nok snart over...
Lokalt →