Venke Knutson smiler. Hun gjør visst alltid det. Vi har okkupert to stoler ved det lokale konditoriet på Birkeland, befriende mange mil unna støyende cappucinomaskiner og amerikanske bagels med tandoorichicken. Her går det i svart kaffe, ferske rundstykker og smilende kunder med stillongs og lue fra swix. Utenfor vinduet vårt forsvinner både akebakken og brøytekanten, vinterens tåredryppende farvel med en landsdel som sjelden er gjestmild i desember.— Du må unnskylde meg litt. Jeg må pusse nesen, sier hun og tripper mot avlukket. Gårsdagens utagerende akedag på gjensnødde stier har satt sine spor i luftveiene. - Jeg er så glad for at jeg fikk oppleve en skikkelig vinterdag. Det er så gøy å være hjemme når det er skikkelig vinter. Nå er jo været helt håpløst igjen, sier Venke Knutson. En ny kunde kommer inn på konditoriet, hilser høflig på bygdas eneste popstjerne før han med voldsom intensitet - som en våt labrador - rister av seg sludd og sladd og himmelsk flass. - Det er deilig å være hjemme, sier hun stille, smiler, og strekker seg mot kaffekoppen.Hun smiler når hun setter kaffekoppen til munnen, og hun smiler når hun varsomt setter den tilbake på bordet. Hun smiler når spørsmålene blir for ubehagelige, og når spørsmålene blir for nærgående. Hun smiler når hun snakker og hun smiler når hun lytter. Venke Knutson er et eneste stort smil. Hele tiden. Det er faktisk på grensen til det irriterende. Nesten så en kan bli forbannet. På et tidspunkt er det faktisk fristende å trygle henne om å banke knyttneven i bordet, bare én eneste gang. Tvinge henne til å banne med voldsom intensitet, spytte på gulvet og slamre med døren. Men det ville neppe nyttet. For lysluggen fra Birkeland er like selvsikker som hun er ydmyk. En nyttig kombinasjon i et yrke der eksemplene er mange på de som har blitt ubehagelig blendet av sin egen stjernestatus.- Jeg er glad jeg opplever dette som 26-åring. Medaljen har definitivt en bakside, og jeg vet faktisk ikke hvordan jeg ville taklet dette som 18-åring, sier Knutson .Derfor smiler Venke. Hun har tilstrekkelig bondevett til å glede seg over en sjanse som andre jenter ville byttet både ponni og dagbok mot. Hun smiler slik popstjerner gjerne smiler når de har fått skjebnen kastet i fanget som en bukett duggfriske roser. Slik Kurt smilte da han skjønte at han for siste gang hadde tittet ned i bunnen av en skitten sluk i en fremmed dusj. Slik Odd med lua smilte i hele sommer da grisen stod og hylte i hver eneste krok av kongeriket. Akkurat slik smiler Venke nå, etter 30.000 solgte debutplater, fire singler og fire musikkvideoer - fordelt på fire årstider i det ubegripelige året 2004. Året da hun ble nominert som beste nykommer i Nordic Music Award, året da hun fikk invitasjoner til kjendisfester, premierer og talkshow. Året da folk stanset henne på gaten og tryglet om å få navnet hennes festet på en papirbit. - Jeg er selvfølgelig ikke hoppende glad hele tiden, ingen er det, men akkurat nå er jeg en veldig lykkelig jente. Jeg setter utrolig pris på de mulighetene som har åpnet seg.- Den sjansen jeg har fått er det mange som drømmer om hele livet. Det er utrolig mange flinke musikere som fortjener suksess mye mer enn meg.Sannheten om Venke er faktisk at hun gjennom hele oppveksten ikke var mer enn middels begeistret for å synge. Det var først etter to år i Texas at hun oppdaget gleden ved å ha et instrument iboende i kroppen. Over There ble hun headhuntet til et skolekor. Alle viste at blondie fra Norway hadde kraft i strupen.- Jeg var cheerleader og skreik utrolig høyt, ler Knutson - åpenbart lite interessert i å snakke lenge om menneskelige pyramider, høylydte heiarop og fjollete dusker. Musikklinjen ved Vågsbygd Videregående skole ble neste stopp. Der møtte hun blant andre Erik Faber, og et par år senere stod begge på scenen da førstnevntes band vant NM i Rock i 1999. Etter videregående søkte Knutson seg inn på sanglinjen ved bibelskolen i Oslo. Hun ble med i et rockeband, og etter noen få konserter på Smuget ville skjebnen det slik at produsent Jørn Dahl en kveld stod i mørket blant publikum. - Etter konserten lurte han på om jeg var interessert i å spille inn en demo, og jeg grep sjansen. Jeg hadde overhodet ikke i tankene at Universal skulle fatte interesse, sier Venke Knutson.Men slik gikk det. I August 2003 ble Venke Knutson fra Birkeland lansert som «Universals nye millionsatsing», og med singelen Panic sørget hun for å hekte en betydelig mengde norske tenåringer på popkroken. Hun har mer lyst til å spille på Quart, enn foran en idrettshall full av kids.Men:- Du får meg aldri til å si et stygt ord om de som liker musikken min. Jeg elsker hver eneste én som har kjøpt plata, sier Venke. Hun nekter å la integriteten drukne i plateselskapets profittjag. Dama har bein i nesa så det holder. Da Universal ymtet frampå at Venke Knutson kanskje ikke var tidenes mest fengende artistnavn, fikk de svar på tiltale så det holdt.- Det blir bare for dumt. Jeg har alltid vært Venke Knutson, og kommer alltid til å være det. Tenk noe så idiotisk som å lansere meg som «Pearl» eller noe annet tull, sier Knutson, som til slutt fikk direktøren til å skjønne at hun mente alvor. Akkurat som hun har fått filmregissører til å skjønne at hun ikke vrikker mer sensuelt på kroppen enn hva som føles naturlig i videoene. - Jeg går ikke med på hva som helst. Når vi til våren skal spille inn den neste platen så kommer jeg i mye større grad til å ta styringen selv i studio, sier Venke Knutson.Men alt til sin tid. og Venke mener hun har god tid. Hun rekker over det meste, lykkelig gift på fjerde året og fast ansatt som lærer i Oslo. Enn så lenge makter hun å kombinere de to yrkene, men hvis plateselskapet tvinger henne opp i et hjørne:- Da velger jeg musikken. Musikken betyr så mye for meg. Det er det første jeg tenker på når jeg står opp, og det siste jeg tenker på før jeg legger meg. Lærer skal jeg være resten av livet mitt - jeg elsker å jobbe med unger, men som artist må du gripe sjansen når den er der, sier 26-åringen.Hun forsikrer at hun har god kustus på 2. klasse ved Bryn skole i Oslo. I den alderen kan man rimelig raskt få sukkersjokk og tinntallerkener av å ha en popstjerne som frøken, men Venke har for lengst trukket opp grensen.- Det er forbudt å snakke om det andre yrket mitt når vi er i klasserommet. Hvis noen en sjelden gang prøver seg, så avbryter jeg dem med en gang, sier Venke.Og legger til:- Det handler om respekt. Jeg håndhilser på alle ungene hver dag når de kommer inn i klasserommet. Det samme gjør jeg når de drar for dagen. Da vet jeg med sikkerhet at alle elevene mine opplever å bli sett i øynene minst to ganger hver eneste dag. Jeg tror det er viktig. Unger fortjener respekt, og hvis du viser respekt, så får du respekt, sier frøken Knutson.Ute blant fans i bygd og by er det ikke alltid like mye respekt å hente. Klåfingra fans finnes overalt, og da er det greit å ha et band bestående av gutter med baller og ballast.- Det irriterer meg at enkelte tror de har tillatelse til å ta meg på rumpa. Jeg er ikke «millionsatsingen til Universal», jeg er fortsatt bare Venke fra Birkeland med veldig mange følelser, sier hun og tar en drøy slurk kaffe.Enkelte beundrere er så innpåslitne at de oppsøker henne hjemme i Oslo. Ved fire fem anledninger har jeg funnet brev levert på dørmatten min. For å komme helt fram til leiligheten min må du gjennom én port, to låste dører og opp fem etasjer. Ekkelt, konkluderer Venke. Hun kaller det «brev», men intense kjærlighetserklæringer er trolig mer korrekt.- Det kan være ekkelt der og da, men det preller veldig fort av. Som sagt; jeg er glad jeg opplever dette som 26-åring. Hun er svært bevisst på at hun selv har valgt å plassere seg foran fansen, folket og kameralinsene. Hun kan hoppe av når som helst, men hun er mer enn villig til å kjøre løpet videre. Aldri har hun avlyst en konsert, selv ikke i høst da en nær venninne døde. - Jeg vil helst ikke snakke om dette, men siden du spør så skal jeg være ærlig. Nei, jeg har aldri avlyst en eneste konsert, men det var ingenting jeg ønsket mer enn å avlyse da jeg fikk beskjed om at venninnen min var død. Vi hadde to konserter igjen i Nord-Norge, men jeg ville bare hjem, forteller Venke.Hun måtte gå noen lange og harde runder med seg selv før hun valgte å la showet gå videre. Gutta i bandet måtte tørke mange tårer før Knutson entret scenen. - I ettertid er jeg glad vi valgte å fullføre konsertene. Jeg er en person som trenger mye tid for meg selv, og selv om vi var på turné så klarte jeg å trekke meg unna. Da jeg kom hjem hadde jeg bearbeidet min egen sorg og var klar til å dele den med alle de andre som hadde mistet en kjær venn, sier Venke. Det er to ting Venke Knutson ikke vil snakke om, og som derfor ikke er nevnt på de foregående linjer; ekteskapet og forholdet til alkohol. Det første er en privat sak. Det andre er visstnok en hemmelighet. - Det er et dumt spørsmål, sier hun bestemt når vi spør om turnélivets mange fristelser, sene netter og alkohol. - Hvorfor er det dumt?- Jeg synes ikke det er viktig, sier hun. Fortsatt like bestemt.- Du er personlig kristen, og det er vel en kjensgjerning at artistlivet byr på fristelser som kan komme i konflikt med troen?- Som hva da? Jeg vet ikke hvilke konflikter det skulle være. Jeg har fått det spørsmålet mange ganger, men det er ladet av fordommer, derfor gidder jeg ikke svare.- Er du prektig?- Synes du jeg er prektig?- Nei, jeg prøver bare å finne ut om det er mulig å lokke fram en «slem pike» bak den flotte fasaden. - Jeg har mine sider, som alle andre. Jeg kan for eksempel bli utrolig sint hvis jeg opplever at noen av mine nærmeste får dårlig oppfølging ved et sykehus. Akkurat som jeg kan bli utrolig glad av noe så naturlig som at en gammel mann hilser på meg på t-banen. - Men du er ikke min venn, du er journalist, og da er det enkelte ting jeg ikke ønsker å snakke om.Sier Venke Knutson. Med et smil. Et stort hjertelig smil.