SyKELØNNSORDNINGEN | Det er stor oppmerksomhet omkring sykelønnsordningen for tiden, og Ole Lillesvangstu følger opp med en interessant og tankevekkende artikkel i Fædrelandsvennen lørdag 5. juni.3. oktober 2001 ble intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv underskrevet av Stoltenberg-regjeringen og partene i arbeidslivet. Etter at Sandman-utvalget la fram sin innstilling den 15. september 2000, og etter at det ble klart at valget i 2001 ville gi landet en ny regjering, fikk spesielt LO hastverk med å verge sykelønnsordningen for angrep fra høyrepartiene. Både Høyre, Frp og KrF hadde signalisert innføring av karensdager for arbeidstakerne som et virkemiddel i arbeidet for lavere sykefravær.Sandman-utvalget hadde på sin side foreslått flere virkemidler, både for å hindre utstøting fra arbeidslivet/uføretrygding og for å prøve å redusere sykefraværet i offentlig og privat virksomhet. Det som den gang vakte mest oppmerksomhet var selvfølgelig forslaget om reduserte sykepenger de seksten første fraværsdagene, men også forslaget om at arbeidsgiveransvaret skulle utvides. Her ble det foreslått alternative løsninger; fra at arbeidsgiverne skulle dekke hele sykefraværet, til et medfinansieringsansvar på 20 prosent av sykepengeutbetalingene fra og med 17. fraværsdag og ut hele sykepengeperioden.Dette siste forslaget gjorde at også NHO og de andre arbeidsgiversammenslutningene valgte å inngå et forpliktende samarbeid, nemlig avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IA-avtalen). Denne avtalen legger i mye større grad ansvaret for å gjøre noe med sykefraværet på den enkelte arbeidsplass. Både ved at arbeidsgiverne har fått en sterkere plikt til å tilrettelegge for at ansatte med redusert arbeidsevne kan fortsette i ordinært arbeid, og ved at arbeidstakeren har fått et ansvar for aktivt å bidra til at tilretteleggingen lykkes.Når så Finn Bergesen fra NHO i mediene fremstiller norske arbeidstakere som en gjeng med sytere, samtidig som han påstår at arbeidstakerne blir sykere og sykere, vil selvsagt LO måtte reagere. Dette NHO-utspillet er direkte ødeleggende for IA-samarbeidet, og i stedet for å utvikle det videre til beste for alle, fører det automatisk til at den andre part går i skyttergraven, og vi ser konturene av den sedvanlige maktkampen mellom LO og NHO. Dessverre vil dette lett forplante seg nedover i systemet, og tvil om at hovedsammenslutningene faktisk ønsker å samarbeide, vil lett spre seg.Det forplanter seg ikke bare nedover i arbeidslivet. Også Høyre fikk plutselig større legitimitet i forhold til sitt eldgamle krav om karenstid for arbeidstakerne. I 1977, da nåværende sykelønnsordning ble vedtatt av Stortinget, var selvsagt Høyre motstander. Som før nevnt fikk LO hastverk med å beskytte sykelønnsordningen i 2001, nettopp fordi angrepene fra Høyre var så kraftige og tydelige. Nå ser vi igjen at Høyre er på banen. Nye trusler om karenstid lanseres, samtidig som finansministeren skyver ansvaret for statsbudsjettets balanse over på syke, yrkeshemma og uføre. Erna Solberg har endatil harselert grovt med IA-avtalen og kalt avtalen og virkemidlene som følger av den, for «voodoo». Samtidig som hun som kommunalminister struper kommuneøkonomien på en sånn måte at det utvilsomt genererer sykefravær.Men så til påstandene fra NHO. Er det sånn at nordmenn har blitt mer sytete, og er det sånn at vi blir sykere og sykere?Når det gjelder den første påstanden er dette bare synsing fra NHO sin side, og er ikke på noen måte basert på annet enn føleri. Kanskje Finn Bergesen føler at det er sånn — han om det.Å kommentere påstanden om mer sykdom og større sykefravær er enklere. Sykefraværet er nemlig målbart. Både NHO og Statistisk Sentralbyrå lager detaljerte oversikter over sykefraværet i Norge hvert år. Ser vi på utviklingen i et lengre perspektiv enn hva Finn Bergesen og Per-Kristian Foss gjør, vil vi se at sykefraværet på årsbasis faktisk har hatt en svak nedgang siden 1986, og vi ligger i dag om lag på 1983-nivå. Dette understreker hva til tider utskjelte arbeidslivsforsker Ebba Wergeland lenge har sagt, nemlig at «mange overser at sykefraværsprosenten er et gruppemål. Det varierer med endringer i gruppesammensetningen. Det er ikke et mål for folkehelse. Tvert imot, god folkehelse og høyt fravær opptrer ofte sammen, fordi begge er tegn på et sunt samfunn med små sosiale forskjeller og god sosial trygghet, oppsigelsesvern og økonomisk sikkerhet ved sykdom. I mange land med dårlig folkehelse er fraværet lavt eller null, fordi den som blir syk og yter dårligere innsats, mister jobben. Slik var det også i Norge før trygdeordningene og arbeidervernlovene kom. Da het det i arbeidsreglementet at folk hadde plikt til å holde seg friske.Det finnes mange alternative mål for sykefravær. De blandes ofte sammen, og sammenliknes, til tross for at de ikke måler det samme. Mange politikere sammenlikner for eksempel tall fra forskjellige land, uten å ta hensyn til alle forskjellene (yrkesaktivitet etter kjønn og alder, næringsstruktur, trygdeordninger, registreringssystemer for sykefravær{hellip}).»Hvis vi fortsatt ønsker et samfunn basert på medmenneskelighet og solidaritet, må vi i alle fall ikke la syke, uføre og andre med yrkeshemninger betale regningen. Vi bør tvert imot mane til kamp for verging av en god og sosial ordning som alle av og til har behov for.Harald HagelandHovedverneombud Falconbridge NikkelverkKristiansand