LONDON: Familien på fem flyttet fra Kristiansand til London med skrekkblandet fryd for to og et halvt år siden. — Det er litt rart for oss å bo i London. Både Gunvor og jeg har alltid vært stedbundne. Dessuten liker jeg å ha full kontroll over eiendeler og økonomi, sier Torbjørn.Lengselen etter å oppleve noe nytt og annerledes sammen som familie tok likevel overhånd.- Vi fant ut at vi heller får leve med at vi går glipp av andre ting, tjener mindre penger og har leieboere i huset vårt som sliter ut sofaen, fortsetter han.Fædrelandsvennen møter familien i Den norske sjømannskirken hvor Torbjørn jobber som assistent på tredje året. Kirken sørøst i London er blitt familiens trygge havn i storbyen. - London kan oppleves som stort og kaldt, men kirken er som en oase borte fra byen. Og de som kommer hit er ikke nødvendigvis de som er kirkegjengere i Norge, påpeker Gunvor, som også har en deltidsstilling i kirken. Advarsler og misunnelse

Hele familien gledet seg til å flytte, men var oppmerksomme på at det ville by på utfordringer. Med tre barn i alderen 9 til 16 år på flyttelasset manglet det heller ikke med advarsler da de flyttet. Overgangen er gjerne størst for barna. Ny skole, nytt språk - og forhåpentlig - nye venner.- Før vi reiste snakket vi med foreldre som ikke ville tørre å gjøre det samme. Samtidig sa mange de misunte oss. Men vi reiste med en innstilling om at vi flyttet hjem igjen dersom det ikke gikk bra, forklarer Gunvor.- Dessuten fant vi ut at tre år i utlandet var nok. Ikke minst for at barna ikke skulle miste kontakten med sine norske venner, legger Torbjørn til.At London ble deres nye hjem var et utslag av tilfeldigheter - en jobbannonse på stillingen i sjømannskirken. Nå har de funnet seg godt til rette i tjenesteboligen, et klassisk engelsk «terrace house» i Greenwich, noen få kilometer fra kirken. Datteren flyttet tilbake

I dag er det bare sønnene Ole og Petter som bor sammen med mamma og pappa i London. For storesøster Hanne ble møtet med engelsk videregående skole tøft.- Hanne mistrivdes. Klassekameratene var svært ambisiøse og undervisningen var krevende. Men hun hadde ikke noe ønske om at hele familien skulle flytte tilbake. Derfor ble løsningen at hun flyttet på hybel hos mormor og bestefar i Kristiansand, sier Torbjørn.Også sønnene synes overgangen til den engelske skolen ble krevende med hard disiplin og strenge kleskoder. Guttene fikk oppleve hvordan det var å være annerledes og utenfor.- De fleste barna blir fulgt til skolen og i starten var det rart å forlate guttene på skolen om morgenen. Dengang kunne de lite engelsk, men allerede etter noen få måneder var den muntlige engelsken på plass. I dag er de imponerende godt integrert i et engelsk miljø, forteller Gunvor.Begge guttene spiller også fotball på Red Lions Boys Club, noe som har bidratt mye til at de ha tilpasset seg godt. Men også i fotballen er ting litt annerledes enn i Norge.- Fotball er mer alvorlig her borte og allerede som smågutter må de skrive kontrakt med klubben, forteller Torbjørn. - Lært masse

Torbjørn og Gunvor forteller at det har vært vanskelig å skape seg et engelsk miljø.- I en storby ser det ut til at det er viktig for folk å beskytte privatlivet sitt. Vi har et engelsk miljø i fotballklubben, skolen og med naboer, men først og fremst er det kolleger og venner fra kirken som er vår sosiale omgangskrets, medgir Torbjørn.Etter to og et halvt år i den britiske hovedstaden er familien likevel enige om at de har lært en hel masse: At man vokser på å ta utfordringer, at det blir lettere å ta nye utfordringer senere og selvfølgelig har de blitt langt flinkere i det engelske språket.- Samtidig setter vi enda mer pris på det vi har hjemme i Norge og vi har blitt mer sammensveiset som familie, utdyper Torbjørn.Til sommeren flytter familien Alfsen tilbake til Kristiansand og da venter nye utfordringer. Torbjørn sluttet i jobben som personalkonsulent i Fædrelandsvennen og må ut på jobbmarkedet. Men Gunvor skal tilbake som hjelpepleier ved Sørlandets sykehus.Uansett angrer ikke ekteparet på London-oppholdet: - Tvert i mot hadde vi gått glipp av utrolig mange opplevelser og nye bekjentskaper ved å ikke gjøre dette. Dessuten har vi lært at det går an å leve og ha det bra andre steder enn på Sødal Terrasse i Kristiansand, avslutter de.