«På Stortinget, Lavinia, der er det godt å sitte». Det er det flere enn Celius i «Det lykkelige valg» som har erfart. Nils Kjærs teaterstykke var en komedie. Skal vi tro våre lokale ordførere er Agderbenken på Stortinget blitt stoff til en ny komedie.Det var sterke meldinger som ble formidlet i våre spalter i går om en kraftløs Agderbenk med usynlige stortingspolitikere uten tyngde og format — og innflytelse.Og det er liten tvil om at de vi valgte i fjor til å representere agderfylkene på Stortinget hører til nasjonalforsamlingens lette kavaleri. Det må være historiens svakeste agderbenk, hvor manglende personlige egenskaper i kombinasjon med avmektighet i politisk opposisjon i sum blir politisk impotens.Og når de tre som sitter i posisjon som representanter for Arbeiderpartiet til dels er «back-benchere» plassert på de aller bakerste benkene i Ap-gruppen, er det ikke mye å henge på Stortingets juletre. Mens senioren Rolf Terje Klungland har definert seg selv som partiets «l'enfant terrible» - en intern urokråke som lokale politikere blir rådet til å styre unna om de skal ha noe utrettet i regjeringsapparatet.Og i en situasjon med en rød-grønn regjering i flertallsposisjon hjelper det lite at agderbenken er representert i gruppestyrene til Høyre, KrF og Frp.Tomrommet etter Jon Lilletun er til å ta og føle på.Men når det er sagt, bør ordførerne også gå i seg selv. Stortingsrepresentantene er ikke valgt for å sende kontinuerlige hilsener hjem. De er primært valgt for å ivareta rikspolitikken. Derfor virker det tafatt å klage over at agderrepresentantene ikke tar kontakt med ordførerkorpset på Agder.I vår gikk Mette Gundersen og Randi Øverland, våre statsekretærer i Kulturdepartementet, ut i vår avis og refset tafatte sørlendinger som ikke gir lyd fra seg. Etter fem måneder i disse sentrale, politiske stillingene hadde ikke en eneste sørlandsdelegasjon bedt om møte med dem for å kjempe for en lokal sak, mens folk fra andre landsdeler renner dørene ned. «Telefonen burde glødet og mailboksen skulle vært full av forespørsler fra sørlendinger om å møte oss for å kjempe for lokale saker. Men sånn er det absolutt ikke», sa Mette Gundersen.Og i gårsdagens avis gir ordførene selv svaret på hvorfor det er slik: De sitter på baken og venter på en telefon fra Stortinget. Det er ikke stortingsrepresentantene som skal renne dørene ned på ordførerkontorene, men ordførerne som skal beleire stortingskontorene.Dette synes å være en permanent skavank ved det sørlandske lynne. For så lenge jeg kan huske har stortingspolitikere - ikke bare fra Agder - laget over at vi ikke kjemper for våre lokale saker i Storting og styringsverk. Kontrasten til andre landsdeler er slående. Når nordlendinger, trøndere og vestlendinger river dørene ned på Løvebakken, venter agderordførerne på en telefon.