Jeg har stor respekt for Stein Ørnhøi. Han er en klok mann. Men når han i sin kronikk den 6. mai prøver å argumentere med at han selv er en tvilende Thomas, mens de som sier ja til EU er troende svermere uten sans for realiteter, da skurrer det i mine ører.Ørnhøi bekjenner at han er liberal marxist. Krever ikke det tro? Som aktiv politiker i SV har han vært med å vedta mangt et partiprogram, med vyer for framtiden. Krever ikke det tro? Alle som ut fra gårsdagens og dagens ståsted mener noe om samfunnsutviklingen i framtiden, må nødvendigvis ha elementer av tro i sine framtidsbilder. I så måte er ikke Ørnhøi noe unntak.Så til kjensgjerningene, som Ørnhøi nevner i 5 punkter.1) Som EU-tilhenger har jeg aldri hevdet at vi er uten innflytelse i EØS. Det er tross alt en avtale mellom parter. Og avtalen har vært av stor betydning for deler av vårt næringsliv. Men ingen prosentregning kan likevel bortforklare at vi i Norge har tatt inn over oss mer enn 2.000 rettssaker som vi ikke har vært med på å vedta. De er så oversendt departement og Stortinget fra Brussel. Og vedtatt uten diskusjon. Videre erkjenner Ørnhøi at vi kan delta i ekspertkomiteer, noe som kan gi innflytelse. Altså er ikke deltagelse helt verdiløst, selv for Ørnhøi. Påstanden om at våre forhandlere er uforberedt, må de selv svare på.2) Jeg har også hørt argumentet om at vi er for store egoister til å delta i eruopasamarbeidet. Dette faller selvsagt på sin egen urimelighet, og det har Ørnhøi for så vidt argumentert godt og riktig for. Men når han legger valgforskning fra 1972 og 1994 til grunn for å bevise at uenigheten om EU også i dag er en strid mellom sentrum og periferi, og går langs sosio-økonomiske skiller fra den gang, så er det en ting han ikke regner med. Det har gått ti år siden 1994. Både det norske samfunn og EU har utviklet seg, og er på denne tiden blitt noe annet enn hva det var. Et godt eksempel på det er dannelsen av «Kysten inn i EU». Det er altså mange som mener at norsk fisk og fiskeprodukter må få adgang til EU-markedet fullt ut, hvis ikke bosettingen langs kysten skal forsvinne. Hvem som vil stemme ja og nei neste gang kan ikke bygge på gammel forskning.3) Nei, det er ikke noe galt med Norge, som ikke er med. Vi har valgt å stå utenfor i lovlige avstemninger. Men tidene endrer seg, og snart er hele Europa inne i EU, unntatt EFTA-landene og Balkan, pluss Bulgaria og Romania, som for øvrig snart er medlemmer. Hva vil skje dersom Island endrer kurs? Norsk økonomi er liten, åpen og utsatt. Et utstrakt økonomisk samarbeid med våre nærmeste handelspartnere vil verne vår krone mot skadelige svingninger og valutaspekulasjoner.4) I dette punktet bagatelliserer Ørnhøi vår mulighet for innflytelse i EU. Han hevder likevel at «I FN blir vi regnet med». Hvorfor ikke da i EU? Som dreven politiker vet Ørnhøi at det er ikke i parlamenter og regjeringer den viktigste delen av beslutningsprosessen finner sted. Det er i komiteene, utvalgene og ikke minst i korridorene. Men da må vi være med. Han distanserer seg fra Solberg og Fogh Rasmussen. Da trives nok Ørnhøi bedre sammen med de ultrakonservative EU-motstanderne i Storbritannia.5) Her argumenterer Ørnhøi mot EU som fredsprosjekt. Det som kanskje har forundret meg mest med den nye EU-debatten, er at nei-tilhengerne nesten fnyser av fredsprosjektet som argument. La dem det. Det vitner om historieløshet. Men enda verre er det at mange (ikke Ørnhøi) ikke ønsker at begreper som solidaritet og fred skal bringes inn i debatten. Det er for positivt ladede begreper, og bør ikke forbindes med medlemskap i EU. Jeg blir ikke skremt av Ørnhøis beskrivelse av Brussels byråkrati og elitestyre. Demokratiet vil vokse seg sterkere under ferden videre, slik det har gjort i årene som har gått siden 1994.Ørnhøi hevder til slutt at vi har god tid, det handler ikke om å rekke et tog. Jeg mener at vi må med snarest mulig for å være med å finne felles løsninger på de mange utfordringene av overnasjonal karakter som ligger foran oss. Jeg vil ikke stå igjen på perrongen.