I dag, 16. juni, markeres Bloomsday langt ut over Irlands grenser. På denne dagen er det 100 år siden James Joyce spaserte gjennom Dublins gater sammen med sin tilkommende Nora Barnacle. Det er også denne dagen i 1904 romanen «Ulysses» (1922) handler om. Hovedpersonene er Stephen Dedalus (også hovedperson i den selvbiografiske «A Portrait of the Artist as a Young Man»), jøden Leopold Bloom og hans kone Molly. Vi følger Stephens og Blooms vandringer gjennom Dublin til de til slutt møtes.Men vi er like mye på innsiden og tar del i vandrernes vekslende, uredigerte, subjektive bevissthetsstrømmer. For Joyce, som for mange samtidige modernister, er det slik vi lever gjennom en dag. Virkeligheten er ikke slik konvensjonen ville ha den, som i Galsworthys «The Forsyte Saga»; den følger ikke en kronologisk ytre handling. Ingen gjennomførte den nye psykologiske realisme så radikalt og genialt som Joyce, og «Ulysses» står i dag for mange som den store fornyende modernistiske roman.Joyces brudd med konvensjonelle mønstre er nært forbundet med hans oppvekst i Dublin. Som ung katolikk var han tiltrukket av kirken og dens ritualer og symboler. Han tenkte til og med på å bli prest. Men i stedet for å finne en utvidet verden følte han seg innestengt av trangsyn, konformitet, puritanisme og håpløshet. Religion var redusert til automatiserte fraser. Joyce opplevde det britiske imperiet som den andre store undertrykkeren. Gryende opprør og nasjonalisme preget mange irer. Men aktivistene var mentalt uniformerte; de hadde slagord og manifester som krevde ensretting. Joyce, derimot, trengte skapende frihet, rom til ekjennelse og selvrealisering. Han valgte eksil. På avstand kunne han betrakte og prøve å forstå tilværelsen han hadde forlatt, men som likevel aldri forlot ham. Alle hans litterære verker utspiller seg i Dublin, byen han både elsket og hatet.Trangen til å fange virkeligheten gjorde at Joyce søkte etter en realistisk og naturalistisk stil. På dette området hadde han stor beundring for Ibsen. Et gjennomgangstema hos Ibsen er menneskets tendens til å leve på en livsløgn, ute av stand til å erkjenne realitetene i sitt liv, eller sitt egentlige jeg. Som i «Gjengangere» og «Peer Gynt» er også dette en grunnleggende konflikt i «Ulysses» og i Joyces tidligere novellesamling «Dubliners»: Personene lar seg prege av konvensjonelle holdninger, virkeligheten romantiseres, de evner ikke å trenge gjennom illusjonene. Resultatet er middelmådige, krympende og eskapistiske liv.Joyces lesere må selv lete etter meningen, et holdepunkt, akkurat som med Ibsens realistiske drama. I flere brev og anmeldelser uttrykker Joyce sin beundring for Ibsens evne til å la virkeligheten tale for seg selv. Og som Ibsens skuespill konsentrerer «Ulysses» seg om et fåtall personer innenfor en avgrenset setting. Denne fungerer som et slags mikrokosmos som fanger inn menneskets situasjon og erfaring. I «Gjengangere» er likeledes en håndfull personer samlet innenfor et avgrenset rom, samtidig med at nåtidshandlingen utspiller seg i løpet av 24 timer. Begge forfatterne prøver på denne måten å sette lupen på virkelighetens sanne vesen.Av samme grunn utspiller «Ulysses» seg på mer enn ett bevissthetsplan. Ytre hendelser og detaljer blir til symbolske uttrykk for mennesket i verden. Strukturen korresponderer i grove trekk med episoder i Homers «Odysséen», hvor Stephen representerer Telemakhos, Bloom Odyssevs og Molly Penelope. Joyce anså Odyssevs som den mest komplette mann i litteraturhistorien, en mann som står fram med alle sine forskjellige karaktertrekk: Feiging og svekling, heltemodig og sterk, ektemann og elsker, far og sønn. Den mytiske referansen gjør Leopold Bloom til en moderne versjon av Odyssevs. Han blir med andre ord det moderne menneske, og Dublin blir verden. Men samtidig fungerer denne mytiske strukturen ironisk: Verken Stephen Dedalus eller Leopold Bloom kan på noen måte leve opp til helten i «Odysséen». De representerer bare noe halvt, og Molly er ikke trofast som Penelope.«Peer Gynt» har ingen tydelig mytisk struktur, men det finnes mange felles trekk mellom Odyssevs og Peer. Begge lengter etter en bedre verden og reiser utenlands i mange år. Begge er troløse mot sine kvinner som sitter hjemme og venter. Og som Odyssevs opptrer Peer i en rekke forskjellige roller: Kujon, svekling, helt, elsker, sønn, eventyrer, drømmer. Likevel er han ikke komplett som Odyssevs: Han flykter inn i en romantisk verden hvor han heltemodig utfører store bedrifter. Alltid lengter han et annet sted. I virkeligheten er han en feiging og eskapist som unnviker enhver forpliktelse. På uheroisk vis ofrer han kjærlighet for lyst og forlater sin kvinne som pines i savn der hjemme. Bøygen er den dårlige samvittigheten som ikke vil la ham være i fred.Joyce hadde til hensikt å skrive «Ulysses» som en Dublin-versjon av «Peer Gynt». Ibsen bryter her med konvensjonell realisme og begir seg inn i det ukjente, møter fristerinner, sinnslidende og troll — sin egen psyke. Som de ulike episodene i «Ulysses», er Peers eventyr surrealistiske og symbolske, bare med en overflate av vanlig virkelighet. Dette er også Joyces modell for å fange inn livets individuelle mangfold i løpet av en dag. Som i Ibsens såkalte problemskuespill beveger vi oss i fjerde episode i «Ulysses» inn i Blooms hjem; så følger vi tett på hans aktiviteter rundt om i Dublin, i det han blant annet grubler over sin kones utroskap. Hele tiden gjengis Blooms bevissthet i form av retrospeksjon og antesipasjon, til hele hans fortid er rullet opp. Alt kommer til overflaten i en dramatisk form som minner om Ibsen.Samtidig som Joyce og Ibsen portretterer ufullstendige individer i en moderne verden, søker de også etter en løsning. Hva er betingelsene for å leve meningsfylt? I den motsetningsfylte Bloom ser vi en frustrert og forvirret outsider, men likevel en snill og rettskaffen person som er nysgjerrig på sine medmennesker. Dette trekket gir romanen, tross alt, et positivt fundament. I en moderne verden av gjennomsnittsmennesker, ikke episke helter, er denne menneskeligheten verdt å kjempe for. En viss heroisme kan fremdeles være mulig. Denne heroismen er i så fall knyttet til kjærlighet, et tema som ifølge kritikeren Richard Ellmann gjennomsyrer «Ulysses». Romanen ender følgelig i en slags forenende visjon der isolerte individer knytter et følelsesmessig samhold, om enn flyktig og betinget.Til sammenlikning gjenforenes til slutt Peer Gynt med sin Solveig. Hun omfavner ham både som elskerinne og en morsfigur som synger trøstende sanger for ham. Det er tegn på at han endelig kan ha skjønt at kjærlighet er svaret. I sitt uheroiske liv har han vist noen grad av hengivenhet, som når hans gamle mor ligger på dødsleiet og han tar henne med på en fantasireise inn i herligheten, ikke bare som dødsflukt, men muligens også for å gjøre hennes siste stund lykkelig. Til sammenlikning minnes Dedalus at han sang for sin døende mor. Slik knytter kjærlighetstemaet «Ulysses» og «Peer Gynt» sammen med «Odysséens» visdom.