Mandal: Pensjonisten Finn Tofte trodde grensen på fritidseiendommen «Kveldsro» gikk i rett linje, men oppdaget for et par år siden at den gikk i vinkel.Oppdagelsen medførte at Tofte kom fram til at det måtte vært gjort en feil under kart— og oppmålingsforretningen på Tregde/Buøy i 1982, men det var ikke naboene Ingrid og Johannes Smith enig i. Dermed havnet tvisten om 70 kvadratmeter i Marnar jordskiftrett.Tofte tapte saken og ble dømt til å betale motpartens saksomkostninger og 80 prosent av partsgebyret. Men jordskiftedommer Johan Lysestøl mente advokaten hadde brukt mistenkelig mye tid på saken og reduserte regningen fra 62.000 til 41.000 kroner. Advokaten krevde først saken avvist fordi Tofte hadde krysset av i feil rubrikk for hva saken gjaldt, men det syntes jordskiftedommeren ble for byråkratisk.Tofte hadde nettopp vært operert for en rygglidelse på sykehuset i 1982, slik at han ikke kunne delta på befaringen i terrenget. Han hevdet i retten at kommunen hadde innrømmet at det var gjort en feil, men ikke kunne rette målebrevet uten at begge parter var enig. Jordskiftedommeren kunne ikke ut fra dokumentene se at kommunen hadde innrømmet feil. Derimot registrerte dommeren at grensene for de to tomtene ikke samsvarte helt i et hjørne på sammenligningen mellom kommunens gamle kart og det nye digitale kartet. Hadde deltatt
Naboene Ingrid Smith og svigersønn Åge Andersen hevdet at det ikke hadde vært kartforretning i 1982, men at kartforreningen i 1976 fastsatte grensen. Dommeren kunne påpeke at protokollen viste at Johannes Schmidt, som ikke var til stede i retten, hadde deltatt i kartforretningen i 1982. Ingrid Scmidt og Åge Andersen hevdet dessuten at grensen ble fastlagt ved voldgift, men ingen kunne fremlegge dokumentasjon på at partene ble enig om voldgiftsavtale. Derimot syntes dommeren formuleringene i protokollen fra 1982 ikke tyder på at det hadde skjedd voldgift. Hvis grensen hadde vært avgjort ved voldgift, kunne ikke avgjørelsen overprøves i en ny sak. Rare misforståelser
Jordskiftedommeren har valgt å tro at partene ble enige om grensen i 1982. Han tør ikke utelukke at kommunens representant og partene har misforstått hverandre fullstendig, men synes det vil virke underlig siden det må ha vært en langvarig tvist om hvor grensen gikk. Minst like underlig synes dommeren det er at det gikk nesten 20 år før Tofte ble klar over hvor grensebolten var plassert, selv om Tofte aldri fikk tilsendt målebrev etter kartforretningen og oppfattet at det hadde vært enighet om at grensen skulle gå i rett linje mot byttesteinen. Dommeren har blant annet vist til at familien Schmidt med sin treplanting har opptrådt som om grensen gikk i vinkel. Dommeren er kommet fram til at skylddelingsforretningene i 1946 og i 1950 må veie tyngst i avgjørelsen av tvisten til tross for hva alle andre saker i området kan indikere og viser til at de støtter opp om påstandene til Ingrid og Johannes Schmidt.