For å se videoen må du ha programmet Windows Media Player. KRISTIANSAND: Omsider var de en samlet familie. Etter års endeløs venting. Kanskje var de siste minuttene de verste? I ankomsthallen på Kjevik ruslet de rundt, hvileløst og anspente. Og lite meddelsomme.

Det er lett å forstå. Samia (17) og Abdi (19) hadde ikke sett sine tre yngre søsken siden de og mamma flyktet fra Somalia for nesten fire år siden. Mamma har bare møtt dem én gang, noen uker i Etiopia i fjor, på alle disse årene. Jeg vet ikke hva som rører seg i hodene og hjertene deres. Men det er lett å skjønne at følelsene er nokså kaotiske. Er dette virkelig sant?

Et fly lander og passasjerene strømmer inn. De tre kikker gjennom vinduene. Siste passasjer entrer ankomsthallen. Ingen av de tre i sikte. Ansiktene er ikke lenger anspente — de nærmer seg det panikkslagne. Fadomo holder en redd hånd for munnen, som for å stanse et smerteskrik. Har noe likevel gått galt?

Misforståelsen blir raskt oppklart. Flyet fra Bergen har landet først, selv om det står det motsatte på monitoren.

Og så kommer de!

Sulekha (16), Yasmin (15) og Omar (9) - i nytt, fint tøy og med øyne fylt av undring og tårer. Alle klemmer alle. Omar får flest, han trenger dem mest. Niåringen er døv og uten språk. Søstrene er ikke sikker på at han har forstått hvilken reise han la ut på.

Med ved reisens slutt, på Kjevik, er det åpenbart at han skjønner. Gjenkjennelsen er tydelig, gleden også.

I dag er jeg fornøyd! sier eldstemann Abdi på sitt litt gebrokne norsk.

— Jentene var blitt så store siden sist jeg så dem. Omar har vokst mest, men jeg kan se at han er syk, sier Fadomo.

Hun gjemmer seg bak en søyle i ankomsthallen for diskret å tørke tårene. Det hvite i øynene hennes er rødt, kjærlighetens farge.

— Jeg er så takknemlig. Den nye leiligheten er stor og fin. Nå skal vi hjem for å lage mat, vårt første felles måltid på en evighet av tid.

Sammen med Beate Messel, norsklærer på Mottaksskolen, og Sigrid Gavigan i Flyktningetjenesten, begge tålmodige og solide støttespillere for Fadomo og de to barna i kampen for gjenforening.

Sulekha, som har vært en slags mor i årene de tre minste har vært alene i Etiopia, er sliten, men lykkelig.

— Vi har reist hele natten og hele dagen og vært veldig spent. Derfor er vi slitne. Da vi kom til Gardermoen var det mange mennesker som kikket på oss. Vi skjønte ikke hvorfor, før en mann viste oss avisen der det var bilde av oss. Det var ganske rart, sier Sulekha.

Bildet var tatt i mars, da Fædrelandsvennen besøkte de tre barna. I går kom de altså «hjem», til et land på andre siden av kloden. Hjem til mor og søsken, til et nytt liv som en hel, sammensveiset familie.

Hvor stor dagen i går var, er ikke mulig å begripe.

Jeg prøver å forestille meg gjensynet med mine egne barn etter fire års ufrivillig atskillelse, men det går ikke. Når jeg lukker øynene og forsøker, blir jeg bare svimmel. Det var nok Fadomo også, sikkert derfor hun ikke slapp jubelen helt løs.