Kristiansand: — Dette er så mange ganger verre enn det jeg opplevde på Robben Island. Det er natt og dag, sier Lionel Davis og rister på hodet.Han er på vei gjennom Gestapokjelleren på Arkivet i Kristiansand. Innom torturkamrene får han se på de gamle torturinstrumentene og får historien fra guide Tor Hultgren.- Oh, my gosh, gjentar Davis om igjen og om igjen, når han får fortellingen om de ulike torturapparatene. Ansiktet vrir seg i smerte.Davis stopper opp og kjenner på en dørkarm av jern. Han dunker litt på dørkarmen, forsvinner inn i sin egen verden et lite sekund.- Det minner meg om dørene på Robben Island. Det er mange likheter her, som fremkaller minner. Ikke bare dørkarmene, den nazistiske holdningen minner også om det jeg har opplevd i Sør-Afrika.Mandag var han på Arkivet for å fortelle om sin bakgrunn som politisk fange på Robben Island. Kamp i fengselet
Året er 1964. Lionel Davis er 28 år. I all hemmelighet er han med på å planlegge en væpnet aksjon mot regjeringen. Davis blir arrestert og dømt til syv års fengsel på Øya. Die Eiland. Robben Island.- Det var bare planlegging. Jeg har aldri holdt i et våpen, og håper jeg aldri kommer til å gjøre det heller, sier Davis i dag.På Robben Island ble han satt i samme avdeling som Nelson Mandela. Både Davis og Mandela ble sett på som farlige fanger og satt derfor på enecelle.- Vi var troublemakers og hadde dårlig innflytelse på de andre, sier Davis.Han ble aldri torturert i fengsel, ikke fysisk. Men apartheid-lovene som regjerte ellers i samfunnet var også gjeldende på Robben Island. De hvite fangene sov i senger. Fargede, indere og afrikanere sov på matter. Disse fikk heller ikke pyjamas, sokker og sko om vinteren. Mandela kjempet blant annet en kamp for langbukser i stedet for shorts til afrikanske fanger.- Vi fikk en slags maisvelling å spise, og de hvite, fargede og indere fikk mer sukker enn afrikanerne. Afrikanere fikk ikke brød, fordi fengselsledelsen mente at afrikanere ikke er vant med å spise brød, forteller Davis.Han og de andre politiske fangene kjempet stadig små kamper for like rettigheter i fengselet. Dagene brukte de i et kalkbrudd, også kalt Universitetet. Fangene snek seg til å diskutere ulike temaer og å undervise hverandre. Blant dem var doktorer, advokater og lærere.- Mange forlot Robben Island med universitetsgrader. Takket være medfanger, var Robben Island stort sett en positiv opplevelse, foreller Davis.- Mandela er det beste eksempelet på forsoning. Ungdommen ventet på ham mens han var i fengsel. Hvis han hadde kommet ut full av hat, ville det blitt opprør. Men han lærte å være en mann av toleranse og fred.Lionel Davis jobber i dag som omviser på Robben Island, først og fremst for barn.- Mange har fordømmende holdninger som de får fra foreldrene. Min jobb er å fortelle dem hva som foregikk på Robben Island, sier Davis. - Tidsinnstilt bombe
Yassin Mohammed jobber også som omviser, men han har aldri vært fengslet på øya.Mohammed ser ikke bare lyst på Sør-Afrikas utsikter.- Vi sitter på en tidsinnstilt bombe. Arbeidsledigheten er veldig høy. Fengslene blir fullere og fullere. Sør-Afrika er det eneste stabile landet i Afrika nå. Hvis noe går galt i Zimbabwe eller andre naboland, kommer det til å påvirke Sør-Afrika, mener Mohammed.Davis er ikke enig i bombe-teorien.- Jeg ser ikke bomben. Vi kommer til å overvinne problemene våre. Det har skjedd mange forandringer allerede. Nå kan vi gå på samme skoler, gifte oss med hvem vi vil, bo, spise og svømme hvor vi vil. Vi lærer oss å leve sammen, sier han.- Vi kjemper fortsatt for landet vårt, og har gjort det siden kolonitiden. Det er ikke bare apartheid, det tar tid å forandre folks tankegang. Vi er i begynnelsen, sier den tidligere fangen.hilde.moi@fvn.no