Mange har mye å takke Redningsselskapet for.Lastebåten «Korni» for at den ikke ligger på havets bunn. En far og en sønn for at de er blant oss levende. En rogalending for at han ble kvitt hummerteine-tauet i propellen, og kom seg velberget hjem til Stavanger.Og Redningsselskapet i dette tilfellet, det er skipper Ingvar Guttormsen og maskinist Petter Kristoffersen om bord på redningsskøyta «Odd Godager». Eksemplene er bare fra sist helg. Det fins mange, mange flere av dem. Og ikke alle er like hyggelige. Små marginer

— Det er selvfølgelig mest moro når alt går greit, sånn som denne helga. Men marginene er små, sier Guttormsen.Faren og sønnen i seilbåten hadde dem på sin side.- Vi passerte dem og så de hadde fin bør. Vinden var sterk og bølgene ikke helt små. De seilte bare med fokka, og jeg husker jeg tenkte at det kanskje var litt i overkant, sier Guttormsen.Han og Kristoffersen var på vei hjem etter å ha hjulpet rogalendingen med tau i propellen.Et minutt eller to etter at redningsskøyta passerte, brakk masta på seilbåten tvert av. Brakk gjorde også splinten på påhengs-propellen. De var uten seilføring og motorkraft.Akkurat da masta brakk hadde en mann dem i kikkerten. En hytteboer som ikke hadde skjønt at sommeren for lengst er over. Han ringte politiet. Som ringte redningsskøyta. Som tverrvendte. Og var ved havaristen før de to selv hadde tenkt på å slå alarm - de kavet for å få masta løs fra båten.- Det er masse grunnbrott i området, men ingen skjær å redde seg opp på. Sjøen var såpass grov at de ikke hadde hatt en sjanse. Jeg er nokså sikker på at vi reddet to liv, sier Guttormsen stillferdig.- Har dere tall på hvor mange liv dere har reddet?- Nei, er du ganske galen. Vi går ikke rundt og husker på sånt. Da må du snakke med Redningsselskapet, de fører statistikk for hver av redningsskøytene. Men vi er selvfølgelig glade når alt går godt. Og så er det trist når vi ikke klarer å redde folk, sier de i kor. Havets folk

Guttormsen og Kristoffersen er havets folk. Sindige, lavmælte karer. Fra Flekkerøy, begge to. Født og oppvokst i båt. Oppflaska på morsmelk og saltvann. De syns i grunnen ikke den er så mye å snakke om, denne dramatikken i helga. Det gikk jo greit.Guttormsen er eldstemann. 59 år, startet sjømannskarrieren som fisker. 16 år gammel ble han medeier i en båt som faren og broren hadde.- Det gikk mest i ræg og makrell, sier Guttormsen. Så ble det noen år på taubåt for Lekterkompaniet i Kristiansand før han kjøpte seg inn i en fraktebåt som trampet langs kysten for å hente makrell til fryseriet på øya. Redningsselskapet har vært arbeidsgiver de siste 27 årene, neste år blir han pensjonist.I fem-seks år har han og Kristoffersen vært makkere. De ville det sånn, og trives i hverandres selskap.- Jeg kjenner Ingvar nesten like godt som kjerringa, sier Kristoffersen. Sjø under beina

Kristoffersen (50) fikk den sjømannsmessige ilddåpen på skoleskipet «Sørlandet». Rakk et par år i utenriks før det ble litt utdannelse, militærtjeneste, FN-tjeneste og kystfraktfart. Han skaffet seg fagbrev som tømmermann, men måtte ha sjø under beina igjen, og ble fisker. Reker i Skagerrak om sommeren, torskefiske i Barentshavet om vinteren - han har sett større bølger enn dem sist helg, Kristoffersen, som har 15 års fartstid for Redningsselskapet.De ønsker velkommen i en hjemmekoselig leilighet i andre etasje over fiskemottaket i Barbu utenfor Arendal. Her bor de en måned av gangen. Fire uker på, fire uker av.- Det er lenge å være hjemmefra. Vi er helt bundet til denne leiligheten. Unntatt en rask sykkeltur til butikken eller etter posten - med mobiltelefonen på lomma. Vi skal være i stand til å kaste loss på fem minutter, sier de.Utenfor leiligheten ligger «Odd Godager». Det er bare 15 trappetrinn ned og tre-fire byks bortover brygga før de er om bord og hjelpen på vei. Hun - for hun er en hun, selv om hun heter Odd - sliter litt i fortøyningene. Stort og smått

Tjenesten er så mangfoldig for Guttormsen, Kristoffersen og «Odd Godager».Fra dem som har mistet startstrømmen på batteriet, til dem som er i akutt livsfare.Om sommeren kan det være mye mas, synes de to. Bare i de fire fellesferie-ukene hadde de åtti oppdrag.- Det spenner fra komedie til tragedie om sommeren, sier Kristoffersen.- Mest komedie, supplerer Guttormsen.Hans syns det er ubetenksomt at de skal fosse av sted i en halvtimes tid for å skaffe startstrøm til en båt, fordi de tror han ikke kommer seg videre. Og så oppdager de at det ligger en annen båt rett ved siden av, med både batteri og startkabler.- Eller når ei lita sjekte får tau i propellen midtsommers med tjue grader i vannet. Da er det bedre å fire buksene, jumpe uti og skjære løs, i stedet for å alarmere oss, sier Kristoffersen.- Og for øvrig skulle flytetau på teinene være forbudt. De selges over disk, disse teinene. Med femten favner flytetau og dobber. Så settes teina grunt og så kan det ligge åtte-ti favner tau i overflaten. Det er nesten umulig å se, særlig når det rusker litt. Jo, jeg mener det, sier Guttormsen ved nærmere ettertanke, at sånt skulle være forbudt.Men så understreker de at de er til for å hjelpe folk, og at de slett ikke er arbeidssky. Men de ville bare ha nevnt at de har nok å gjøre med litt alvorligere ting, og at folk kanskje kan fikse de minste bagatellene selv. Hummer

Og så syns de at hummerfiskerne skulle prøve å bli litt mindre stein tullete hver 1. oktober. I år var været fint på fredag, da teinene ble satt ut. Mange satte dem «på utsida» eller nær ureint farvann.- Da lørdagen kom og første trekket skulle gjøres, var vind- og værforholdene helt annerledes. En fisker ble plukket opp av noen andre enn oss. Det var slump at han berget livet, men det eneste han snakket om, var at tre hummere forsvant da båten slo rundt, forteller Guttormsen.- Men folk er blitt flinkere til å bruke vest til sjøs.- Ja, og det er fint, sier Guttormsen.- Men det skader ikke å bruke haue i tillegg, sier Kristoffersen.- Dette digre lasteskipet «Korni» som vi så bilde av i avisen i går, hvordan klarer dere å få sleper om bord når skutesida er som mange Berlin-murer, og redningsskøyta som en kork i bølger høye som hus?- Jeg klamrer meg fast på dekket og hiver ei line, sier Kristoffersen.- Høyt opp på baugen?- Nei, sier Guttormsen overbærende. - Han behøvde ikke hive til himmels. Tidvis hadde skuta hele baugen under, mens ei bølge løfta oss opp. Han behøvde ikke kaste mer enn to-tre meter. Tre-fire mann sto langs rekka i overlevingsdrakter og redningsvester for å ta imot, fortsetter han. Samkjørt

De er samkjørte, de to makkerne. Når den ene er på dekk og den andre i styrhuset, kan de ikke kommunisere. Men det gjør liten forskjell. Guttormsen vet hva Kristoffersen tenker. Og omvendt. Været var såpass at de sleit ei tjukk nylontrosse. Men de fikk raskt ei ny på plass. «Korni» ble berget fra brottene. Men «Odd Godager», med 720 spreke hester under dørken, hadde ingen mulighet til å taue havaristen i trygghet.Guttormsen og Kristoffersen klarte å holde henne til slepebåten kom. Sammen, slepebåten foran og «Odd Godager» bak, fikk de styrt lasteskipet trygt i havn. Dykkere

Begge to er utdannet dykkere, og «Odd Godager» har dykkerberedskapen for strekningen mellom Lillesand og Kragerø. Ofte rykker de ut på egen kjøl, andre ganger blir de hentet av ambulanse, politibil eller luftambulansen - alt etter oppdragets art og geografi.- Noen operasjoner dere aldri glemmer?- Mange, svarer de i kor.Guttormsen husker best den 1200 tonn store lastebåten «Sønnodd» som gikk ned i grov sjø utenfor Grimstad for få år siden. Den hadde sluppet ankerne. «Odd Godager» fikk sleper om bord, ankerne ble løftet. Men redningsskøyta hadde mistet motorkraften på den ene maskinen og klarte ikke trekke havaristen ut.- Skuta gikk på og slo et stort hull i skroget. Det var dramatisk, og vi visste det kunne gå raskt. Mannskapet på fire sto langs skutesida. Vi gikk inntil i det overhendige været. Tre av mannskapet hoppet om bord til oss. Bare skipperen var igjen. Han tok sats, men gled og falt ned mellom de to skutesidene. Akkurat da kom en svær sjø som slo oss mot skutasida. Det var så kraftig, at redningsskøyta fikk store skader, og mannen hadde ikke en sjanse. Vi kunne gått med alle sammen, og måtte bare komme oss klar. Vi kunne likevel ikke gjøre noe for kapteinen. Han ble plukket opp av Sea King'en litt seinere, sier Guttormsen stille. Tatt i arrest

Guttormsen husker en 200.000 tonns supertanker som drev mot fjæresteinene i Nord-Norge. Skipperen ville ikke vite av Redningsskøyta, av frykt for krav om bergingslønn. Guttormsen varslet Hovedredningssentralen, og et helikopter firte ned en politimann og en los. Begge ble pågrepet av mannskapet og satt i arrest!- Så ble jeg heist om bord, og fikk firt ut ei trosse. Før vi fikk organisert slepet, slapp skipperen ankerne. Miljøkatastrofen var unngått.- Hender det at dere selv er redd, når sjøen er grov og nattemørket svart?- Nei, ikke redde. Men vi vet havet er farlig. Derfor er vi konsentrerte og fokuserte. Det gjelder å ta det litt med ro, selv om det haster. Nattemørket er verst, da er det vanskelig å se bølgene. Når vi fosser med tjue knop kan bølgene være farlige. Sammenstøtene er voldsomme, og det er fort gjort å brekke bein, iallfall ribbein, sier de. Hobbyer

Når de ikke er på oppdrag, korter de tiden med hobbyvirksomhet. I mange år lagde de teiner, nå er de hekta på flaskeskuter.- Så steller vi mat for hverandre, frokost halv åtte, middag tolv og kvelds halv sju. Ei uke hver. Og hver lørdag har vi storrengjøring i leiligheten. Ting må være på stell, sier Guttormsen og Kristoffersen.De er gode å ha for oss andre. Særlig når ting ikke er helt på stell.