Rysstad 14. april

Jeg kan vel ha sovet en halv times tid da døren går opp. Fenrik Bø's stemme vekker oss. — Kompaniet skal stille med full feltutrustning klokka to. Dere har litt over en time å gjøre klar på. Vi skal nedover til Byglandsfjord i natt. - Javel fenrik, vi skal være klar.

De første sekundene går uten at jeg merker noen reaksjon. Vi er oss bevisst at nå er det avgjørende øyeblikk kommet. Ingen av gutta sier et ord, - jo den yngste av brødrene Hægebostad reiser seg med et kraftuttrykk: Det var da godt jeg endelig skal få en sjangs til å gi en av disse tyske devlene ei kule!

Alle mann strever i taushet med å gjøre pakningene sine klar. Jeg arbeider nesten automatisk. En merkelig følelsesløs lammelse brer seg i kroppen, en apatisk nervøsitet, en ubestemmelig smerte som likesom har sitt sentrum et sted utenfor legemet, - jeg har aldri kjent noe liknende.

Det kunne vel vare i fem minutter. Så kjenner jeg etter hvert hvordan jeg får kontroll over meg selv, hvordan herredømmet over tankene vender tilbake. En sigarett gjør underverker. Men nervøsiteten må ha virket på partiet under mellomgulvet hos enkelte, - jeg ser to-tre karer stikke ut i samme nødvendige ærend.

Det er en hvit stille natt. Markene og fjellsidene er dekket av snø, og gjennom luften faller nye snøfiller. Om noen timer - i grålysningen - skal vi altså i kamp.

Klokken blir to. Rolig, uten et overflødig ord finner hver mann sin plass i kompaniet. Alle som en stiller. Kapteinen tar orden. Han takker soldatene for den ro og gode disiplin de har vist. Videre sier han at avreisen til Byglandsfjord ikke vil foregå før litt senere på natten: vi må gå tilbake til skolehuset og holde oss i ro inntil nærmere ordre. Kompaniet må være klar til å stille igjen på et øyeblikks varsel.

En halv time går. Vi småprater, røyker sigaretter. En time. To timer. Det begynner å lysne av dag. Hva skal dette bety? Tre timer. Enkelte soldater legger seg til å sove igjen. Fire timer. Hva er skjedd?

En høy soldat i 35 års alderen med markerte trekk, lange skjeggstubber og store hornbriller setter seg ved siden av meg.

— Mitt navn er Bassø. Lektor Bassø. Fra Drammen. Hva tror De om dette felttoget?

— For tidlig å uttale seg.

— Min personlige mening er at vi bør ta kamp. Det er i vår interesse som nasjon å vise at vi kan bite fra oss.

— Var De i Drammen da krigen brøt ut?

— Nei jeg var tilfeldigvis i Oslo. Jeg så et tysk bombefly bli skutt ned av det norske luftskyts. Det var et smukt skudd, et meget smukt skudd.

— Fælt så lange skjeggstubber De har!

— Ja, det er en pinlig situasjon. Min barberkniv og strykeren ligger i Drammen. Vil ikke barbere meg med annet enn kniv. Bruker ikke høvl. Akter ikke å barbere meg før jeg kommer tilbake til Drammen. Hvis jeg overhode kommer tilbake. Vet ikke. Ergelig at jeg skulle reiser til dette fillefelttoget i Setesdal. Hva tror De? Skulle heller reist til Elverumsfronten. Kanskje var jeg falt - men så slapp jeg iallfall å sitte her og ergre meg grønn!

Ved syv-tiden om morgen får vi høre interessante nyheter. Det er sluttet 24 timers våpenstillstand mellom Agder regiment og tyskerne. Våpenstillstanden varer fra ca. klokken tre i natt til samme klokkeslett kommende natt.

Nyheten brer seg blant soldatene. Diskusjonen begynner. Her er tusen hvorfor som krever svar. Hvorfor ble tyskerne sloppet forbi Kvartein bro? Hvorfor ble de sloppet videre forbi Hægeland og Hornnes? Hvorfor til Evje? Veiene til Mandalen og Arendal er blokkert. Nå sitter vi fint i rottefellen! Hele dalen er full av evakuerte fra Kristiansand. Hvordan skal det skaffes mat til alle disse menneskene? Det blir fortalt at kompaniene som ligger nærmest tyskerne er temmelig utkjørt av våkenetter og spenning. Hvorfor blir de ikke skiftet ut med andre uthvilte kompanier? Hva har foregått i Liljedahls hovedkvarter?

Gutta vil slåss: hva som enn må skje - alt er bedre enn å kapitulere. Vi går på ny til kompanisjefen og melder at han kan regne med hele kompaniet som frivillige hvis det trengs folk til særlig vanskelige oppgaver.

Da vi går til ro om kvelden rår uvissheten hos alle... Vi er forberedt på at det kanskje vil bli alarm til natten, men... Stemningen er ikke lenger så aggressiv. Den stadige ventingen døgn etter døgn virker mattende og sløvende.