- Vi kan ikke holde på sånn i 2015, at vi ikke kan sitte ved siden av hverandre på bussen fordi den ene er brun i huden

— Jeg vil ikke sutre, og er ikke ute etter å ta noen eller snakke stygt om byen, innleder Marianne Torp Skeie da Fædrelandsvennen treffer henne på kafé i Kvadraturen.

Hun skryter uhemmet av sørlandssommeren, kulturlivet, naturen og det rolige tempoet. Men det er noe ved byen som ikke er like greit.

Småbarnsmoren, som er gift med Kenneth fra Kristiansand og har en sønn på snart to år, har fått føle hverdagsrasisme på kroppen.

Følg Fædrelandsvennen på Facebook!

Et stikk av rasisme

Forrige uke skjedde det igjen. 33-åringen var i en butikk ved et av byens kjøpesentre. Mens selgeren bisto de andre kundene, ble Marianne først oversett. Deretter uglesett.

Hun prøvde klær, men fikk ingen hjelp eller service. Hun følte seg overvåket, og forlot stedet temmelig opprørt etter å ha blitt servert et nytt lite stikk av rasisme.

- Det er ingen god følelse ikke å bli sett på som alle andre, eller få samme respekt. Man blir litt irritert, grinete og forbannet, medgir Marianne Torp Skeie.

- Og så skrev du innlegg til avisen?

— Ja, det har jeg aldri gjort før, det toppet seg litt denne gangen, smiler hun og legger til:

— Det har nok endret seg litt etter at jeg fikk barn. Jeg er så gammel at jeg klarer meg fint, men det er trist om vi i 2015 må lære barna våre at de bare må bite tennene sammen, for sånn er det å være brun i huden. Jeg synes det blir feil.Senere ringte hun ekspeditøren, som forklarte at hun var sliten denne dagen og mente hun ikke hadde forskjellsbehandlet henne. Men Mariannes opplevelse var soleklar.

Ønsker bevissthet

Hun opplever det ikke daglig, ikke ukentlig heller, men ofte nok. Og som regel er kvinner i alderen 60 pluss involvert.

Småbarnsmoren har studert noen år i Stavanger, og det var ikke bedre der. Men i Oslo, der hun vokste opp, har det aldri skjedd henne.

Marianne forteller om andre episoder også. Om folk som velger å stå på bussen fremfor å sette seg ved siden av henne, eller eldre som demonstrativt tviholder på veska i det hun passerer på gata.

— Vi kan ikke holde på sånn i 2015, at vi ikke kan sitte ved siden av hverandre på bussen fordi den ene er brun i huden, bemerker Skeie, som valgte å stå fram da Fædrelandsvennen kontaktet henne på bakgrunn av innlegget.

- Hva ønsker du å oppnå med brevet til kristiansanderne?

— At folk blir bevisste på at når de velger ikke å sette seg ned på setet ved siden av deg fordi du ser litt annerledes ut, så får det konsekvenser, selv om vi ikke har en relasjon fra før.

- Håper hun ikke blir skremt

Mette Gundersen, mangeårig Ap-profil i byen, mener Mariannes brev er en vekker. Hun har hørt om lignende opplevelser fra egne venner med annen etnisk bakgrunn.

— For noen år siden hadde vi en fin kampanje mot hverdagsrasisme i Kristiansand, med annonser, tv-innslag og en hvit sløyfe-aksjon for å bevisstgjøre. Det kan godt være vi bør se på hva vi gjorde den gang, om noe bør gjøres på nytt, sier Gundersen. - Vi skal ikke akseptere at det skjer?

— Nei, derfor er det så utrolig fint at hun skriver om det, at det blir et offentlig ordskifte. Det kan jo tenkes at noen vil gå i seg selv nå. Jeg velger å tro at slik oppførsel ikke er representativ for den vanlige dama i gata, og så håper jeg hun ikke blir skremt fra å bo her.

Vil forske på hverdagsrasisme

— Den sørlandske befolkning er nok litt mer skeptiske til blant andre innvandrere og homofile, og litt mindre inkluderende enn andre i Norge. Forskning tyder på det, uttaler May-Linda Magnussen fra Agderforskning.

Sammen med UiA og Senter for likestilling ønsker forskeren å bore dypere i lokalbefolkningens holdninger til mennesker med annen etnisk bakgrunn. Det skal handle om inkludering eller ekskludering i arbeids- og hverdagsliv, og hverdagsrasisme.

— Hva vi gjør i hverdagen for å bygge bro over etniske grenser? I en del miljøer er det liten kontakt mellom etniske nordmenn og andre. Da kan fordommer blomstre. Jeg tror veldig mange gjør ting de ikke er så bevisste på, men som virker ekskluderende. Det handler om å få øynene opp, sier Magnussen, som på fritiden har vært med på å starte et treffsted for minoritetskvinner i Kristiansand. Noe av det gøyeste hun har gjort, forklarer hun.- Vi bor i et hjørne av verden der vi er etnisk homogene, og ikke så vant med forskjellige kulturer. Vi har så utrolig mye å lære av folk fra andre land, vi må være mer lærevillige og endringsvillige, mener Magnussen.

- Dessverre en del av bildet

Varaordfører Jørgen Kristiansen (KrF) hadde forrige uke et møte med forskeren. Over 160 nasjoner er representert i Kristiansand, nå vil han ha fakta på bordet.

— Det er nok dessverre en del av bildet i vår by, at vi ikke er gode nok til å ta vare på hverandre og integrere godt nok. Jeg er opptatt av hva vi kan gjøre for å lykkes bedre med hverdagsintegrering, fremholder Kristiansen. For ti år siden ble Agderforskning bedt om å forske på fattige barn i Kristiansand. De rapporterte om 450 fattige barn, og leverte en tiltaksliste. Varaordføreren vil foreslå å bevilge penger til et lignende forskningsprosjekt om inkludering og hverdagsrasisme.

— Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv; jeg har også fordommer jeg må jobbe med. Vi kan alle bli flinkere til å treffe nye mennesker. Det handler om å bryte ned barrierer, etablere treffsteder og arenaer, mener han.

- Vær høflig og imøtekommende

Tone Urdal, daglig leder for organisasjonen Abelo, mener alle bør ta et oppgjør med egne forestillinger og fordommer mot personer med en annen etnisk bakgrunn.

— Jeg har hatt en del kontakt med somaliske kvinner. Før jeg ble kjent med dem tenkte jeg alle var undertrykt, ikke ønsket kontakt med andre, lære norsk eller jobbe. De bildene lurer jeg på hvor kom fra, for gjennom kontakten viste det seg ikke å stemme, forteller Urdal.

Hun påpeker at heller ikke etniske nordmenn liker å bli satt i bås, men vil være individer med ulike kvaliteter og interesser. Derfor er det viktig å utfordre fordommer og bryte ned barrierer ved å søke kontakt.

— Stereotypier skaper usikkerhet, slik at man med kroppsspråket sitt signaliserer en barriere. Det kan være i form av blikk, eller at man lar være å hilse eller vise normal høflighet. I stedet bør man være imøtekommende, av og til trenger de som kommer fra andre land ekstra mye vennlighet nettopp fordi de føler seg usikre, forteller Urdal.

Organisasjonen Abelo, med base i Kristiansand, gir informasjon om helse, barn og familie til personer med innvandrerbakgrunn, samt forsøker å inspirere til aktiviteter og integrering.