GRIMSTAD: — Du kan si at jeg har det relativt travelt i langt fremskreden alder. Men at jeg skal spille Pukk er galskapen satt i system, naturligvis, sier Kjell Stormoen, som ikke virker direkte misfornøyd der han sitter i solskinnet på sin veranda.En midtsommernattsdrøm av William Shakespeare har premi¿re i Stavanger 9. september. Det er et lystspill. Litt uærbødig kan man kalle det en forviklingskomedie. Kjærlighet er temaet og alven Pukk er alvekongen Oberons narr, tjener og fortrolige. Pukk er ugangskråka i stykket.- Fra Shakespeares side var det nok meningen at Pukk skulle være et ganske ungdommelig vesen. Men det er ikke mitt problem at man har valgt å gjøre ham utgammel. En merkverdig Pukk, må jeg si. Så ekstremt som dette tror jeg ikke det er blitt gjort før. Instruktør Alexander Mørk Eidem er en fin fyr, med aldeles vanvittige ideer. En ung regissør med en ung innstilling til teater, sier Stormoen som har en livslang karriere som skuespiller og teatersjef bak seg.- Jeg skjønner bare ikke at jeg ikke sa nei. Jeg tenker alltid å si nei, men så sier jeg ja. Det er en forferdelig uvane. Jeg får si som min onkel Hans da han for mange Herrens år siden dristet seg til å ta toget fra Oslo til Trondheim. Da jeg møtte ham på perrongen var han lettere bedugget, for termosen var tom. Han sa: «Kjell, jeg tror dette var litt overilet.»Bergenser på Sørlandet

— Jeg vokste opp på Klosteret hos min farmor og senere hos min far. Jeg pleier å si at Bergen er min fødeby og Grimstad er min hjemby. Klimaet er litt vanskelig i Bergen, men jeg reiser jo opp av og til for å drikke øl på Zachariasbryggen.Stormoen har bodd fast i Grimstad siden 1980, med sin engelske kone Polly Elvin.- Jeg har det fabelaktig i denne byen. I mitt tidligere liv, som jeg pleier å si, var jeg i Grimstad om somrene. Problemet er bare at det er blitt så bratt her med årene. Det blir brattere og brattere. Men vinteren er alltid for kald. Av og til lurer jeg på om vi ikke burde flytte til Syden. Jeg blir bare aldri enig med meg selv om hva som er Syden og hvor det er. Men om sommeren vil jeg være i Norge. Det samme skjer hvert år; jeg gleder meg vanvittig, så kommer sommeren, dagene fyker av gårde og plutselig er den over. Samtidig er det deilig når turistene er reist og byen igjen begynner å puste normalt.Teatergalskap

— Hvorfor ble det teater?- Det spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger. Det er en merkverdig galskap, noen glitterfiksfakserier. Men det ligger til familien og alt med teateret utfordrer, enten man arbeider på scenen eller bak scenen. Det er som å gå gjennom et tornebuskkratt. Men teateret farer stygt med sine tjenere. Vi blir noen affekterte og selvopptatte fjols, påstår Stormoen.- Jeg har en viss binding til Rogaland Teater. Det var der jeg begynte som skuespiller i 1949. Både min onkel, Hans Stormoen, og min kusine Guri Stormoen har vært knyttet til den scenen. Det er en god atmosfære i det huset. Sønnen min, Even, er skuespiller ved Rogaland Teater. Han er med på å trekke meg inn i uføret.Fordelen er at teateret drar meg opp av gyngestolen, og prøvetiden er fin. Da jobber man sammen med å utvikle rollene. Nå er det også så velsignet at jeg for én gangs skyld har bedre tid til å arbeide med oppgavene. Men så kommer premi¿ren og da tenker jeg alltid: «Hvordan skal jeg komme gjennom dette?». Etter premi¿ren er det heller ikke bare enkelt, da skal man være genial hver aften klokken åtte.Jeg har hatt gleden av å spille mange interessante roller. I 1986 spilte jeg i Prisen av Arthur Miller. Der er det en nøkkelperson, jøden Solomon, som er antikvitetshandler og som også har problemer med å si nei. Ham ble jeg svært glad i. Ellers er det blitt slik at jeg ikke husker alt jeg har gjort. Folk sier til meg: «Husker du da du spilte det eller det...?». «Åh, har jeg det?», må jeg si da.Livets presanger

— Men teateret har ødelagt for meg; jeg får ikke gjort det jeg egentlig skulle. Jeg har mange rare greier gående. Egentlig er jeg gullsmed og teatermaler, og jeg liker å skrive. Når man et helt liv har tuklet med andres ord så er det kjekt å tukle med sine egne. Og så syr jeg. For tre år siden sydde jeg Odalsbunad til alle mine fire døtre.I tillegg graverer Stormoen på glass. Dampkorvetten Nordstjernen er et annet prosjekt på Roterommet. I motsetning til Odalsbunadene så er ikke skutemodellen helt ferdig enda. Den begynte han på i 1982.- Når man blir gammel nok blir man mer opptatt av det man har gjort; fremtiden er mer begrenset. Faren er at man blir sittende og surne. Da er det viktig å tenke på at livet har avstedkommet noen ganske store presanger - ungene for eksempel. De betyr svært mye; førstemann ble født i 55, sistemann kom i 84.Ellers er det mye å irritere seg over, og selv om Stormoen påstår at han ikke bryr seg om teater så tar han opp tråden enda en gang.- I dag skal alle spille teater. Det er nesten ingen igjen til å være publikum. Når som helst og hvor som helst; alt er rollespill. Det er mannsrollen og jeg vet ikke hva. Jeg er glad at jeg ikke er så aldeles ung.Men er ikke Kjell Stormoen så aldeles ung så er han i hvert fall aldeles og særdeles vital. Alt tyder på at instruktør Alexander Mørk Eidem svært godt visste hva han gjorde da han valgte Stormoen til den joviale, men fandenivoldske Pukk.