KRISTIANSAND: — Jeg gir i alle fall ikke frivillig slipp på dem, humrer lærer Bentsen.

Det var det de kalte ham, sønnen til mangeårig bykjendis musikkløytnant Bentsen, som også heter Leif.

Torsdag var 10 av jentene som tok farvel med Lovisenlund skole for 60 år siden, samlet til klassefest på Hotel Norge.

90 ÅR NÅ: Alle kalte ham lærer Bentsen. Fornavnet er Leif. Foto: Lars Hollerud

Pluss lærer Bentsen.Der er de rett som det er.

Aldri lei

Først for ti år siden. Så to ganger årlig, etter hvert tre ganger årlig og nå fire ganger årlig.

Eller fem, når julekaffen regnes med.

Når tradisjonen tok til, er heftet med usikkerhet.

MIMRING: Leif Bentsen og Kirsten Byremo snakker sannsynligvis om noe som skjedde tidlig på 1950-tallet. Foto: Lars Hollerud

I alle fall er Leif Bentsen 90 år nå, og han kommer også, hver gang han inviteres.Jentene han underviste, først på Lahelle og senere på Lovisenlund skole, er omtrent 73 år.

— Noen er jo gått bort, sier Grethe Sannes.

Eva Bentsen tror det gjelder sju av de 29 som begynte i første klasse på Lund bedehus i 1947 og fikk plass på Lahelle skole året etter.

Englebarn

Det var da lærer Bentsen hilste på dem første gang, og som med unntak av ett år fulgte dem grunnskolen igjennom.

— Om jeg var streng? Vennlig, men fast, vil jeg kalle det.

— De andre kalte oss englebarna til Bentsen, opplyser Anne Lise Urdal.

Etter mimringen å dømme, var englebarna til Bentsen så flinke med blokkfløyter at de dro til NRK i Oslo og spilte firstemt for Barnetimen.

ARTIG: Nå ler de godt av lærer Bentsens krav om at alle måtte spille blokkfløyte Foto: Lars Hollerud

— Vi spilte så mye blokkfløyte at jeg senere nektet mine barn å spille det instrumentet, tilstår Karen Grimestad.- Dessuten sang vi kirka, da lærer Bentsen giftet seg med Tora i 1953. — Og besøkte dem da de fikk det første barnet.

— Da fikk vi en ispinne hver.

— Er dere fornøyd med resultatet av stortingsvalget?

— Du, det er så ferskt at vi har ikke rukket å evaluere det.

— Men det skal innrømmes, vi var imot Kilden.

— Men nå er vi veldig for.

De siste setningene, og mange flere, ble bokstavelig talt uttalt så fortløpende at jeg rakk ikke rakk å skrive hvem som sa hva.