KRISTIANSAND: — Hvordan er det å bli 80?

— Jeg skulle gjerne slått av halvparten, jeg har ennå mye jeg skulle gjort. Feiringen blir stille og rolig. Arkivet har invitert meg på bursdagslunch. Etterpå tar jeg med ungene for å spise en syvretters. Jeg har to jenter og en gutt. Han er forresten scenograf på Kilden.

— Han fulgte i fars fotspor?

— Diltet etter meg fra han var bitte liten. Han har blitt dyktig. For å være en god scenograf, må du være kreativ.

Første scenograf

— Du var den første scenografen ved Agder teater. Hvordan begynte det?

— Jeg husker stillingsannonsen i avisen, de søkte etter vaktmester. "Tid som ikke kan avtjenes på teateret, avtjenes som billettør på kinoen". I stedet måtte jeg hente inn billettører fra kinoen til teateret, det likte de dårlig. Jeg har steget godt i gradene, fra vaktmester til kardinal i en Tosca-oppsetning. Ellers har jeg alltid holdt meg bak scenen.

— Dizzie Tunes har du også jobbet med?

— Jeg var med dem hver sommer i 12 år. Som gissel. "Hvis ikke du hjelper oss, kommer vi ikke til det lille filleteateret ditt", sa de.

Dramatikk

— Hvilken oppsetning husker du spesielt godt fra teateret?

— Spellemann på taket, det var mer dramatikk bak scenen enn på . Med alle sceneskiftene ble det nesten militærkommando om hvem som stod for hvilke skift. Der står jeg og roper "1-2-3 kjør"! Ingenting skjer. Plutselig kommer den ansvarlige og sier "Får jeg ikke lov å gå på do, en gang"? Hvem som skulle være spellemannen var voldsomt hemmelig. Da jeg lyste opp med lykta for å se, hadde han ramlet og hang ned fra taket etter beina. Dramatikk til tusen.

— Du bruker mye humor. Hva betyr den for deg?

— Humor kan brukes til alt. Jeg liker å fortelle en sannhet med et smil på leppene. Benny Anderssons ordspråk har blitt mitt eget; "Det finnes ikke drittsekker der ute. Det finnes bare medmennesker".

Om malingen

— Og noen medmennesker har du lært å male?

— Jeg hadde en maleklubb med blant annet Kjell Nupen, da de ringte fra det psykiatriske daghjemmet "Huset" og ba om assistanse. "Du får gå du, Alf, som er formann", sa de andre. Jeg gikk, og ble der i tretten år. Det var en spesiell atmosfære. Vi spilte lavmælt, klassisk musikk og jeg var snill med korrigering.

— Kjell Nupen og du var krassere mot hverandre?

— Vi pleide å kritisere hverandres bilder for moro. "Kan du ikke se det, Alf", kunne Nupen si over bildet mitt. "Nei. Men du ser det jo fra fugleperspektiv og jeg fra froskeperspektiv", svarte jeg. Han er en ruvende skikkelse.

Amputerte dukker

— Du har også gjenskapt atmosfære og skikkelser på Arkivet?

— "Gestapo-komiteen" ba meg komme med papir og blyant. Jeg skulle gjenskape hvordan det var under krigen, da min egen far og bror satt der. Et makabert oppdrag. En gang jeg stod og sagde i en dukke for å amputere beinet, hørte jeg døra gikk opp. Der stod to gamle damer og skrek. Jeg har aldri sett dem siden.

— Hva hadde livet vært uten kunst?

— Nothing. Det hadde vært temmelig tomt. Når du har fått kreative gaver, og lysten til for eksempel å lage en stor opera... Jeg er kanskje litt rar i hauet, men jeg klarer ikke å si nei!