GRIMSTAD/VENNESLA: — Sosialisme i praksis . . . Det store flertallet av medlemmene (90 på slutten), vil at flest mulig skal ha glede av det som generasjoner har bygd opp her ute på Vesøya.
Det sier leder for hyttestyret, såkalt "big boss", Rune Larsen. Fabrikken er borte, ferieparadiset lever videre.
Når han tenker på de mange hundre hunsfosarbeiderne som har jobbet dugnad og skapt Vesøya opp gjennom årene, ville han ikke orket å ta i mot personlig gevinst ved et salg. Larsen sier humoristisk at mange østlendinger og rikfolk kunne hatt godt av et kurs i trivsel og sosialt fellesskap fra Hunsfos Arbeiderforening.
Særdeles lave priser
— Vi har fire hytter og én stor leilighet, alle med åtte sengeplasser. Leiligheten tar vi 5500 kroner i uka for, hyttene 3500 kroner. Vi kunne sikkert firedoblet, men hva er poenget med det? Hvorfor ekskludere noen ved å heve prisen? spør Larsen.
I teorien kan alle venndøler, kanskje til og med noen fra byen, leie seg inn på Vesøya, men stedet er forbeholdt medlemmene i arbeiderforeningen i juli.
— Folk med tilknytning til Hunsfos kommer selvsagt først, men også venner, venners venner og videre utover. Vi er stort sett fulltegnet hele tiden, så ikke overdriv dette. Men har vi ledig, kan alle egentlig leie, sier Larsen, som selv bor i sin private båt på brygga.
Han kunne brukt styrets egen hytte, men har heller leid den også ut. Slik får enda flere delt sommergledene.
Takknemlig
Vesøya er et utrolig sted som arbeiderforeningen fikk tak i på 50-60-tallet. Mange ganger er hytter modernisert eller ombygd. Nå fremstår det som en topp moderne anlegg, men det er ånden fra fortidens feriekolonier som gjelder. Felles strand, fem, seks motorbåter til fri benyttelse. Felles storstue til selskaper. Stor gressplen mellom hyttene.
— Et fantastisk paradis! Siw Kåvenes Kyllingstad snakker fra en veranda. Hun har vært på Vesøya hver sommer i årevis, og er svært glad og takknemlig for at hunsfosarbeiderne valgte å beholde fremfor å dele gevinst.
— Det er så flott at denne perlen, som så mange har et forhold til, kan sikres for de mange, i stedet for å bli et sted for de svært få. At nye generasjoner venndøler kan oppleve dette, sier hun.
- Tror ikke det finnes maken
Det samme budskapet kommer fra mange verandaer.
Gustav Moy har hatt tean i tanga ut fra Vesøya siden 70-tallet. Han er glad for at han kan tilby barn og barnebarn det samme.
— Vi koser oss sammen. Unger fra flere familier blir kjent med hverandre. De leker, bader, fisker. Vi kan være på hver vår hytte, men alle er mye sammen. Her om dagen hadde vi felles krabbefiske. Jeg tror ikke det finnes maken til paradis, sier han.