LONDON: Psykologene Lawrence Palinkas fra USA og Peter Suedfeld fra Canada skriver i det anerkjente britiske legetidsskriftet The Lancet at det ikke bare er intens kulde og fysiske anstrengelser som gjør slike ferder anstrengende. Sosial isolasjon i små grupper bidrar også.
De psykiske problemene gir seg utslag i depresjon, angst, irritabilitet, nedsatt sanseevne og intellektuell treghet.
– Rundt 5 prosent av deltakerne på ekspedisjoner av dette slaget må sies å lide av psykiske sykdommer, mener de to forskerne.
Mestring
– Men de får også positive, såkalt salutogene opplevelser. Dette er belønningen for at de har greid å mestre stresset, blitt mer selvstendige, har fått bedre helse og har vokst som mennesker, framholder Palinkas og Suedfeld.
Organisasjoner som skal rekruttere folk til polferder, bør være ute etter folk med høy motivasjon og tilsvarende prestasjonsevne. Den ideelle polfarer er over 30 år, enslig, følelsesmessig stabil og ofte nokså innadvendt, skriver forskerne i The Lancet.
Mennesker av denne typen har ingen utpreget trang til regelmessig sosial omgang, men er samtidig følsomme for andres behov. Og framfor alt har de ikke lett for å kjede seg, skriver Lawrence Palinkas og Peter Suedfeld.
Galskap
Å dra på polferd er tøft nok i seg selv, men å arbeide lengre perioder i områdene rundt Nord— og Sydpolen er enda tøffere, fastslår de to. Folk som gir seg i kast med slikt, øker risikoen for å bli rammet av det Palinkas og Suedfeld kaller «polargalskap».
– Polargalskap kan få mange ulike utslag. Enkelte polfarere får problemer med å tilpasse seg syklusene med dagslys og mørke, slik at de aldri får seg en god natts søvn og dermed utvikler søvnforstyrrelser, sier Palinkas til nyhetsbyrået Reuters.
Han og hans kollega Suedfeld understreker at sammenhengene mellom polare forhold og mental helse er dårlig kartlagt og at det trengs mer forskning på området. De tilføyer at slik forskning kan bli til nytte for planlegging av langvarige romferder, for eksempel til Mars.