Sonia Gandhi førte Kongresspartiet i India til en overbevisende valgseier. Under stormende jubel ble hun deretter valgt til parlamentarisk leder for partiet, og sist søndag sikret hun det parlamentariske grunnlaget for en ny regjering gjennom en avtale med venstresiden. Veien til statsministerstolen lå åpen for Sonia Gandhi. Men til sine tilhengeres enorme skuffelse sa hun nei til å bli statsminister. Hun forklarte nei-et med at hun hadde lyttet til sin «indre stemme». Uansett hvor mye partiets parlamentsmedlemmer tryglet henne om å omgjøre beslutningen, hjalp det ikke. Sonia Gandhi tilhører det mektige Nehru-Gandhi-dynastiet i indisk politikk. Hun er enke etter tidligere statsminister Rajiv Gandhi, som ble myrdet i 1991. Hans mor Indira Gandhi var også statsminister. Hun ble myrdet av politiske fanatikere i 1984. Også Rajiv Gandhis bestefar, Jawaharlal Nehru, var statsminister. Hadde Sonia Gandhi svart ja, ville hun blitt den fjerde statsministeren i familiedynastiet.Ved sitt nei har Sonia Gandhi tatt brodden av kritikken fra opposisjonen, som har hevdet at hun er maktsyk og kun ute etter personlig vinning. Nå trer hun i stedet til side, og legger til rette for at tidligere finansminister Manmohan Singh blir statsminister. Han var arkitekten bak Indias store økonomiske reformprogram i 1991, og ble spådd en lysende fremtid før han ble felt ved katastrofevalget for partiet i 1999.Sonia Gandhi overtok som Kongresspartiets leder året før valgkatastrofen. Etter nederlaget ble hun hånet som en politisk amatør, som aldri burde ha stått i spissen for Indias store og gamle parti. Nå har hun fått oppreisning. For vel en uke siden førte hun partiet til en sjokkerende valgseier over regjeringspartiet BJP. Men for de nasjonalistiske hindupartiene har Sonia Gandhi vært — og vil alltid bli - en provokasjon. Det skyldes mest av alt at hun er av italiensk opprinnelse og holder fast på sin katolske tro. I de mest fundamentalistiske hindumiljøene ble det sett på nesten som landsforræderi om en italienskfødt katolikk ble nasjonens leder. Det er grunn til å tro at Sonia Gandhi og hennes nærmeste rådgivere har vurdert motstanden mot henne som så farlig at hun ikke burde bli statsminister. Hadde hun sagt ja, kunne det ført til en sterkere polarisering i indisk politikk, og et bittert motsetningsforhold mellom regjeringen og opposisjonen. Det kunne gitt en turbulent og ustabil politisk situasjon, noe India minst av alt trenger med tanke på de utfordringene landet står overfor. Nå sikrer hun i stedet Kongresspartiet arbeidsro. Det kan skapes en multikulturell og multireligiøs plattform for nasjonen og de fattige, som hun selv har uttrykt det. Hennes mål er at India skal få en sterk og stabil regjering, og hun ønsker ikke at strid om hennes egen person skal sende verdens største demokrati ut i usikkerhet og kaos. Ved sitt nei har hun samtidig styrket sitt eget og partiets posisjon og image. At hun lar hensynet til nasjonen gå foran egne politiske ambisjoner gjør henne enda mer populær blant inderne. Men selv om Sonia Gandhi ikke blir statsminister, er hun Kongresspartiets ubestridte leder, og kan påvirke politikken i den retning hun ønsker.