KRISTIANSAND: — Det var en ensom kamp. Vi var psykisk utslitt og langt nede. Vi følte oss maktesløse og mislykkede. Men i dag er vi lykkelige, og vil gjerne fortelle andre foreldre at det nytter.Det sier ekteparet i 40-årene. Begge er i jobb. De kan snart feire sølvbryllup, de har eget hus og fin bil. To voksne barn. Fasaden er i orden.- Vi trodde resten var i orden også. Vi hadde et godt hjem. Mange venner, både norske og utenlandske.Så sprakk idyllen for noen år siden. Eldstesønnen på 16 år barberte hodet. Så kjøpte han såkalt bomber-jakke.- Vi reagerte ikke mye. Begge deler var moderne på den tida.Også de langhårede vennene barberte hodene sine. Sønnen ville ha boots og norsk flagg på jakka.- Vi hadde valgt å tro at det var et pubertetsopprør. Nå forsto vi at det var noe mer. Særlig da nazimusikken inntok gutterommet.De valgte å sette grenser. Det var deres hus. De kastet jakka hans, de nektet å kjøpe boots. Sønnen raste, foreldrene fortvilte.- Vi prøvde å snakke med han og kameratene, men det hjalp lite. Da de etter hvert ble flere, nektet vi å ta dem imot i huset vårt. Men etter hvert merket vi at noe gikk inn. At informasjon virket. Med sønnen og noen av vennene hadde vi rolige samtaler.Første som meldte seg

Da Exit-prosjektet ble lansert, var de blant de første foreldrene som meldte seg. De prøvde forgjeves å få med foreldrenes kamerater. Noen skjønte ikke faren, andre overså den.- Foreldregruppene var en enorm støtte. Vi hadde aldri, aldri klart å stå løpet uten samværet med de andre foreldrene. Det er flott å være sammen med mennesker i samme situasjon. Og det var praktfullt med en medspiller som Else Berge Løland - det skal hun ha, sier de to.Foreldrene holdt hverandre informert. Når noen fikk vite om nazi-konserter eller treff, gikk alarmen.«Schindlers Liste»

— Vi prøvde å holde ungene unna ved å dra på hytta eller finne på noe annet. Vi så «Schindlers Liste» sammen med sønnen vår - han var nokså spak etterpå. Han var ikke helt ideologisk hekta, det handlet nok mest om gjeng og tilhørighet.På arbeidsplassene sine var de åpne om problemene, og fikk fin støtte. Kollegene brydde seg. Naboene var redde og tause. Ingen fordømmelse, men ekteparet merket at naboene holdt ungene unna.De tre årene marerittet varte, karakteriserer de som smertefulle. Miljøet var preget av mye alkohol, sønnen ble fulgt tett av politiet og pågrepet ved flere anledninger. De visste om slagsmål og aksjoner, og var ofte redde. Kommer han hjem i kveld?De kan ikke helt forklare hvordan de fikk sønnen ut av miljøet. Det var en lang prosess med glidende overganger.Utmattelseskrig

— Vi argumenterte og informerte. Vi drev vår «propaganda» mot ham. Vi forbød musikken, vi kastet stadig klærne. Det var en utmattelseskrig og på en måte ga han opp først. Han var blitt 19 år da han hadde fått nok, også fordi gjengen etter hvert ble svært utagerende. De prøvde å få ham tilbake. Men nå er det gått flere år, så vi håper marerittet er over for alltid. Vårt aller beste råd til foreldre som måtte oppleve det samme, er å bli med i en foreldregruppe. Det gir styrke til å orke påkjenningene, og det øker sjansen for å lykkes, sier ekteparet.