Før jul arrangerte Fædrelandsvennen en konkurranse der vi spurte ungdommen om hvordan det har vært å være ung i 2020. Dette er et av bidragene i denne konkurransen.

Med amerikansk presidentvalg, demonstrasjoner mot politivold og rasisme, en pågående klimakrise og ikke minst en pandemi (bare for å nevne et par småting), er det ingen tvil om at 2020 har vært et fullpakket år. Og det er før jeg kommer med mine egne opplevelser og erfaringer!

For min del har 2020 vært tidenes berg- og dalbane; og da mener jeg ikke når du tar Falken i Fårup for n’te gang, nei, jeg snakker de unødvendig store og farlige berg- og dalbanene som man ser i USA.

«Jeg kommer til å dø, det går for fort, jeg er redd, ey, nå er det ikke så skummelt, det går greit, det er jo gøy, VENT, NEI, den så jeg ikke komme, er vi ikke ferdig snart?» og «ÆÆÆHSKFGJ» føles som representative ord for tivoliet og 2020. Men når man får summet seg og fått igjen pusten, så er det jækla fett å kunne si at man gjorde det og at jeg klarte det.

Jeg som alle andre, synes 2020 har vært utfordrende og til tider veldig tungt, kanskje spesielt første halvåret. Men jeg skal heller ikke legge skjul på at 2020 personlig har vært et ganske bra år. Midt oppi korona og alt det kjipe ble jeg ferdig med videregående, fikk ny jobb som jeg endte med å elske, fikk nye venner, jeg flyttet til Oslo (greit, først til Bøttekottet med stor B, men nå bor jeg på et bedre bøttekott), og jeg begynte på et studie som jeg stortrives med, med en klasse jeg elsker.

Greit, jeg må ha dansetimer med munnbind, hendene mine er ødelagte etter all antibaken, etter et halvt år har jeg fortsatt ikke klemt noen i klassen og Donald Trump er fortsatt, vel, Donald Trump. Men er det ikke lov til å nyte de oppturene man får, selv i et crazy år som 2020?

Det høres ekstremt klisjé og privilegert ut (trust me, I know, for et år siden hadde jeg spydd litt i munnen av den kommentaren her), men hvis en bare fokuserer på det kjipe og vonde, så blir alt bare kjipt og vondt. Jeg sier ikke at den skåla med is og O'boy tar knekken på korona, gir deg jobben tilbake eller kurerer ensomhet, men om det så gir deg ti minutter hvor du har litt ro i sjela og ler av gamle Friends-episoder, er det ikke verdt det da? Jeg er absolutt elendig til å gjøre dette selv - ikke spise is, altså, det er jeg ganske god til, men det å kunne ta pause og si at akkurat nå er ikke livet så verst og jorda går ikke under.

Jeg er ganske fornøyd med at jeg kan se tilbake på året som har gått og si at mitt 2020 ikke bare har vært dritt, det har faktisk vært et bra år. Og uansett hvordan ditt 2020 har vært, så kan du klappe deg selv på skuldra og si at du klarte det, du kom deg gjennom. Så håper jeg at 2021 bringer lysere tider.

Godt nyttår!