KRISTIANSAND: I teine nummer fire som han heiser opp over ripa, flapper havets kardinal høylydt og friskt med halen, nesten i takt med hånda til Flekkerøy-fiskeren som med sørlandsk nøkternhet bokser diskret i lufta, og uten å endre toneleie utbryter:
— Dø og pine!
— Der satt an!
— Gud å godt!
Fisket
Og før jubelen kunne finne på å løpe av med ham, slår han fast hvordan fisket var i fjor:
— Da fikk jeg tre i ei teine her. Det hjelper jo godt. Da ser du lyset, vet du, sier Salvesen som oppsummerer fangsten i fjor til 37 hummer på to uker.
Ikke så galt for en som har fisket hummer siden han var en neve stor.
— Hvor tok du den første hummeren, husker du det?
— Nei, men jeg husker den første hummeren jeg ble snytt for. Den gikk til naboen si teine som lå en meter ved siden av min. Da var jeg bare seks-sju år, humrer hummerfiskeren før vi gynger videre mellom Kosten og bølgene ved Jakobsbåen.
I år håper han på 15 hummer.— Da har jeg til dem jeg pleier å gi vekk til. De gamle hjemme og en lærer på skipperskolen, ramser han opp før han undres om det ikke ville være lurt å gå ned på størrelsen på inngangen hummeren har på teina.
— Sånn at rognhummeren ikke kommer inn. Du vet, før sa de at hummeren var så stor at de hang på utsiden når de trakk teina. Men jeg tror kanskje det var åpningene som var mindre da enn nå, sier han.
Ikke tilfeldig
— Er det flaks eller er det dyktighet som gjør at man får hummer? spør fotograf Bjelland, mens journalisten henger bleknebbet og taus over noe som skulle vært sjøbein, mens man klamrer seg til noe som minner om et tørkestativ.
— Det skal jeg ikke ha sagt, sier Salvesen bestemt, mens han legger til at temperaturen i sjøen er fire grader kaldere i år, og at hummeren nok kan ha gått litt dypere.
— Det var drittvær da jeg satte teinene i går. Så jeg har lagt de fire-fem meter dypere på grunn av været, forteller Salvesen, som heller ikke utelukker at det kan være grunnen til at han kun fikk tre hummer i dag.
Nok ei teine fylt med krabber – kjemisk tom for hummer – gir Salvesen en noe betenkt mine.
— Jeg ser ikke dødelig lyst på dette.
Så forteller Salvesen om hvordan han som ung mann alltid tok sikte på en av de eldre fiskerne når han selv skulle ut og fiske.
— Han fikk stor, flott torsk. Jeg fikk småsei. Og skjønte ingenting før han forklarte at seien, den skulle bare henge på kroken, som agn for torsken, forteller han og hanker tak i nok ei blåse og ei ny teine.
— Det er vel ikke bare, bare å få om bord de der? spør fotograf Bjelland og peker på blåsa.
— Njaa, sier Salvesen og ser bort på journalisten.
— Men det nok noen fra byen som sliter, sier han og smiler overbærende.
Biafra
Salvesen kjenner hver en båt som kastes mellom bølgene ved Oksøy. Han sikter inn en liten åpen pram, og legger seg tett opp til.
— Det er Arve Kristiansen. Han er tremenningen min – et ikke helt ukjent begrep på Flekkerøya, tremenning, humrer Salvesen når han presenterer fiskeren.
— Forbanka krabber! svarer Kristiansen på introduksjonen, og kaster krabbene som fyller teina ut på havet igjen.
De utveksler fangstmeldinger, værmelding og et par gloser som antakelig indikerer føreforhold for hummer, før de fortsetter jakten på neste teine.For bygutten som hangler i tørkestativet, ser det mildt sagt underlig ut å kaste store krabber på havet.
— De som er helt hvite under, er de kleine. Da er det Biafra, konstaterer Salvesen tørt mens han fyller i makrell som åte før han lemper den tomme teina uti igjen.
Fotografen, som har fått full innføring i ekkoloddets viderverdigheter og diskuterer navigasjon og sjarkens beskaffenhet i slark, fot, knop, propell og ballast, vil vite hva som er den beste åta for hummeren.
— Hummeren er som folk flest, humrer Salvesen.
— Den vil ha fersk torsk. Men jeg har makrell i dag. Den burde kanskje vært litt surere enn den er, sier han. Og spør om vi kan se forskjell på hann- og ho-hummer.
— Hoa er som kjerringa, litt breiere over raua, humrer Salvesen.
Havbeite
Frank Salvesen beveger seg sør av Oksøy som slekta hans han gjort siden 1700-tallet. Han var 10-12 år da han første gang var ute på fiske med egen båt, en ti fots With med en seks hesters Suzuki for oppsparte midler.
— Da jeg var 13-14 hanket vi inn sei som vi fileterte og solgte til fiskemottaket for ti kroner kiloen. Vi tjente jo like godt som voksne. Vi lå her ute med redningsvest om livet og mamma på walkietalkien en gang i timen, forteller han.
Men nå skal området stenges for privat hummerfiske. Flekkerøy Hummer vil sette ut hummeryngel og reservere området for andelseiere.
— De lovene er jo dårlig konstruert når du kan søke om å beslaglegge et så stort område utenfor en by med 83.000 innbyggere. Seks kvadratkilometer – det er så langt du kan se. Det er reint tyveri. Og dette er selve indrefileten, sier Salvesen som har opprettet protestgruppe på Facebook og samlet inn 280 underskrifter mot privatiseringen.
Dagens fangst ble ikke så ille. Han oppsummerer tre hummer på henholdsvis 29 centimeter, 27 og 27. Tremenningen dro inn seks.
— De sier det er lite hummer, sier Frank Salvesen og rister oppgitt på hodet.
— Men da fisker de ikke selv, vet du.