Is på knærne og is i kjeften

Les Eva Kvellands ferske blogg her.

Foregående uke nådde jeg to milepæler. Søndag løp jeg én time i strekk — for første gang og sammen med ei venninne. Usjarmerende nok kunne jeg høylytt slå fast at jeg var hakket sprekere enn ho. (Noe jeg selvsagt aldri vil finne på å skryte av i avisen.) Den andre milepælen kom på onsdag, men ble ikke helt som planlagt. Vi hadde bestemt oss, Svein, Gro Hege og meg. Den dagen skulle vi reise til Mandal, stille på startstreken i Sørlandsløpet og gjennomføre vår første sammenhengende mil. Jeg hadde planlagt dagen ned til minste detalj - som en toppidrettsutøver verdig. Gikk med forhøya hvilepuls i brøstet, Eye of the tiger på øret og kyllingfilet i fryseren. Jeg var klar for mila på hjemmebane, men slik skulle det altså ikke gå.

Eva Kvelland, Sprek-deltaker Foto: Tore André Baardsen

Jeg er stolt av å være med i Sprek-prosjektet, men jeg er enda stoltere av å være mannskap i Sivilforsvaret. Med ulmebrann både i Søgne og Ålefjær, var det bare å stille til tjeneste 06.00 onsdag morgen. Joggeskoene ble bytta ut med vernesko, tightsen med uniform og vannflaska med brannslange. Dette er trening med mening! Vel hjemme og ute av feltuniformen sank jeg ned i sofaen med ei sur mine godt planta i panna. Jeg hadde gått glipp av milløpet. Ville stoltheten min tåle at Svein og Gro Hege løp mila før meg? Jeg kunne ikke ta sjansen. Spekket opp av sofaen, inn i kompresjonssokkene og ned på Aquarama. Overraskende lette bein på mølla. Lav fart og lav puls. Skal bare gjennomføre. 10 km står det på displayet. Ti — ten - zehn - dis. Ei mil. Sammenhengende. På egne bein. Beskjedenhet kler meg ikke lenger. Jeg er usjarmerende stolt på vei hjem. Gikk glipp av løpet og slo ingen verdensrekorder, men slapp å svelge stoltheten.

Tilbake i sofaen inntreffer det uunngåelige: Is på knærne og is i kjeften. Smiler av smerte og hovmod. Image is everything! Tigerbalsam, pulsklokke, skritteller, svettebånd, sportstape, løpesolbriller, isposer, vakuumhøretelefoner, mobilarmbånd, vannbelte, sportsdrikke, kompresjonssokker, refleksvest, og konstant løpetid. Jeg kan løpe 10 km, men det aner meg at verbal arroganse og en velutstyrt sportsbag ikke får meg gjennom 21 km. Sommerløpet er om ei uke. Jeg kan se langt etter hvitvin, hveteboller og hvilepuls de neste dagene.

Det er heller ingen fare for at tidligere verdensmester i maraton, Steve Jones, sin regel skal måtte gjøres gjeldende for meg: «Hvis jeg står oppreist når jeg når målet, så finn et balltre og slå meg ned, for det betyr at jeg ikke har løpt hardt nok». Jeg skal flate ut. Skikkelig.