— Brevvekslingen startet da vi gikk på skolen. Læreren kom inn og sa det var fire- fem jenter fra England som ville ha brevvenner i Norge. De andre sluttet ganske fort å skrive, men vi har holdt det gående med brev, samt jule- og bursdagspresanger hele tiden, sier Arnhild Margrethe Stangenes.
Arnhild Margrethe Stangenes fra Kristiansand og Fris Bainbridge fra Darlington, noen mil sør for Newcastle i England, har vært brevvenner siden 50-tallet. Først denne uka, 55 år etter første brevet ble sendt, møttes de.
— Jeg så med en gang hvem det var da jeg møtte de på flyplassen, vi har jo fått bilder, sier Stangenes.
— Det ble noen tårer, sier Darlington.
Løst og fast
Stangenes vil først ikke møte Fædrelandsvennen om saken som søsteren tipser om, men etter å ha tenkt seg om en halvtimes tid, ringer hun opp igjen og sier ja.
— Det er jo ingen vits i å være så vanskelig, men dette er slike ting min søster liker best, ikke jeg, sier Arnhild.
Hun har tatt med seg ekteparet fra Darlington for å vise fram Odderøya, Kilden og Fiskebrygga sammen blomstene som pryder området om sommeren.
— Det er vakkert, Norge, og så er vi så heldige med været, sier Roland Bainbridge, Fris´ ektemann.
Fris har fått Alzheimers og nesten mistet synet. Hun klarer ikke skrive lenger og må ha hjelp av Roland og sønnene for å få sendt brevene. Derfor fikk Fris skrevet et brev tidligere i år hvor spurte om de kunne møtes - når det passet å komme på besøk.
— Det sto at de hadde så lyst til å treffe meg. Det var litt spennende, jeg synes det. Og så skulle de jo være her i elleve dager. Før de kom virket det jo som ganske lenge, men det har gått veldig bra. Det ser ut som om de er veldig fornøyd med oppholdet, sier Stangenes, som har innlosjert paret i kjellerleiligheten.
— De har jo brevvekslet i noen år. Så det er mye å prate om, sier Roland.
Merkelige juletradisjoner
Ektemannen har vært vitne til brevene fra Norge i mange år. Han syns det er gøy at de har holdt kontakten, men det én ting han aldri finner ut av.
— De har korrespondert i mange år nå, men det er alltid spesielt når det er jul. Hun sender oss alltid presanger vi ikke skjønner noe av. Det er små ting som passer i et brev, men vi vet knapt hva det skal brukes til. Jeg tror det går litt begge veier, vi skjønner ikke hverandres kulturer og tradisjoner helt ut, sier Banebridge.
Hva i alle dager skriver man om med en person man aldri har møtt i 55 år?
— Litt av alt. Hvordan det er med familiene, på jobb og sånt. Det er mest om alt og ingenting, småting. Hun vet nok blant annet mye om hobbyene mine, alle de gamle bilene jeg leker med i garasjen, sier Bainbridge.
— Brevene har hele tiden vært veldig innholdsrike. Jeg har lært de å kjenne på den måten. Vi har vel aldri delt så veldig nære, dype tanker. Det har ikke vært et behov. Men det har vært fint, og det har vært fint å kunne skrive med noen på engelsk, sier Stangenes.
Dette var det egentlige formålet med brevvennen hun fikk da hun var 14.