Nå er fjerde boken om «Sjøens helt» klar, og Jon Michelet skal ut på en omfattende turné langs kyst og innland på Sørlandet for å fortelle. For det er ennå mye å fortelle, mener han. Temaet er massivt og Michelet gjør stadig nye oppdagelser. Mange krigsseilere kom fra Sørlandet, her lytter leserne hans svært interessert.
— Hvorfor gikk du egentlig i gang med dette gigantprosjektet?
— Fordi jeg seilte til sjøs sammen med dem. Og tenkte at en gang må jeg skrive om dem, alle de spennende, fæle og gode historiene deres.
- Hvordan opplevde du dem?
— Det var mennesker og skjebner langs hele skalaen. Noen var traumatiserte, men slettes ikke alle. Det var ulike grader av ødeleggelse, både av det de hadde opplevd og av alkohol.
- Når nå den fjerde boken kommer ut - har du ikke gått lei temaet?
— Nei! Overhodet ikke. Jeg blir bare mer og mer interessert. Det dukker opp nye ting hele veien, det virvles opp nytt, spennende stoff. Det er svartelisting av sjømenn, domstoler, fengsler hos de allierte, marinens arbeidsleire og så videre, og så videre.
- Hva tror du det er ved dette romanverket som har truffet så mange?
— Det finnes nesten en krigsseiler i hver eneste familie langs kysten og i mange av våre bygder. Det har rørt en streng i sjøfartsnasjonen Norge. Bøkene handler om sjøfolk, og selv om vi har vært så store i sjøfart har det vært lite speilet i norsk historie. Vi har visst lite. Nå vet vi mer.
- Er det noe som gjenstår før norske krigsseilere har fått oppreisning for sin innsats under krigen?
— Mye er gjort, jeg tror ikke det er nødvendig å gjøre så mye mer. Men jeg håper at planene om lage et tv-drama av bøkene mine blir noe av. Det er noen som har ambisjoner om det, og mer kan jeg ikke si dessverre.
— Arkivet i Kristiansand, hva slags rolle bør de ha i forhold til historien om krigsseilerne? - Arkivet er helt genialt! Det er jo ikke bare et arkiv, de driver også med publisering, utstillinger og har jo Hestmanden. Sjøfartsmuseet i Oslo har ikke kapasitet, og på Riksarkivet vil alt bli støvet ned. Det finnes så mye materiale, brev, dagbøker og så videre. Arkivet hadde vært et flott senter for krigsseiler-historien.
- Er det fortsatt noe av vår norske krigshistorie som ikke er fortalt?
— Ja, det er det. For eksempel hvordan pårørende til krigsseilerne hadde det under krigen. Det er uklart hvordan de i det hele tatt overlevde med kanskje store ungeflokker og en mann som var ute og seilte år etter år etter år. Det var noe overføring av penger, men dette vet vi altfor lite om.
- Din datter Marte Michelet skrev jo en bestselger i fjor om hva som skjedde rundt de norske jødene, og dere toppet begge salgslistene. Det må jo ha vært spesielt?
— Ja, ha, ha, det var jammen spesielt.Det var jo fantastisk at hun fikk det til, for det var ingen lett sak å gå i gang med.Hun jobba knallhardt. Men nå har vi løftet fram krigsseilere og jøder, grupper som virkelig betalte en pris i krigen. Det føles viktig.
- Den norske krigshistorien og -innsatsen har jo blitt litt korrigert de siste årene?
— Ja, og nå kommer også flere og flere historier om norske bedrifter og kapitalister som tjente store penger på krigen. Og det er enda flere tabuer å stikke hull på: hvordan de alliertes fengsler fungerte, for eksempel i Dundee i Skottland. Der satt blant annet norske fanger for mindre forseelser og disiplinære problemer, som for sent-komming og fyll, og fra de fengslene er det blitt fortalt om voldsomme herjinger. Et bilde som ikke stemmer overens med det vi har av de allierte. Der ligger det en stor oppgave for historikere.
- Hva har vi lært av andre verdenskrig, ble vi en mer human nasjon av erfaringene?
— Nei, det tror jeg kanskje ikke vi kan si. Det er vanskelig å si noe enkelt om. Krig setter spor for den herjer jo med folk, men de siste årenes norske deltakelse i kriger rundt i verden viser at vi kanskje gjør noe vi bør korrigere. Men det er interessant at det nå er et folkelig press for å få hjulpet flyktninger fra Syria og - at det er fra Sverige og Tyskland vi har noe å lære.
- Hva slags rolle bør Norge ha i det internasjonale samfunnet da?
— Vi bør fortsette å jobbe for å være en fredsnasjon, men vi må prøve å unngå å vikle oss inn i ørkesløse og uoversiktlige kriger som Afghanistan, Libya og Irak. Å bygge fred handler om å bekjempe fattigdom og fordele goder. Det er der fredsskapning skjer.
- Du har jo levd et langt liv i norsk offentlighet - hva tenker du om rollen du har hatt i din samtid?
— Jeg nådde ikke mine mål i partipolitikken, men utenfor synes jeg jo at jeg har fått til litt. Jeg har vært engasjert i at Norge skal få kontroll på Svalbard, dette med krigsseilerne har vært viktig, og så synes jeg jo jeg har hatt en stemme gjennom min litteratur.
- Jeg tenker litt på at du tidligere fremstod som en radikal rabulist, mens du nå omfavnes varmt av alle. Har det norske samfunnet endret seg eller har du?
— Jeg har truffet et bredt publikum. Det som skjer meg nå har ikke skjedd meg før. Men jeg er fremdeles en rabulist inni meg, jeg er den samme.Folk er så glade for bøkene om krigsseilerne at de helt har glemt hvilken fæl kommunist han Michelet egentlig er. Kanskje spesielt på Sørlandet. Ha, ha, ha.
- Du mistet en kollega og venn tidligere denne uka da Henning Mankell gikk bort. Hva betød han for deg?
— Mye. Han var en hjertelig og klok person, jeg hadde alltid gode diskusjoner med ham, han var jo blant de første som blandet politikk inn i krimbøkene sine.
- Sånn sett er vel dere litt like - du har jo politisk brodd i dine krimbøker også?
— Ja. Det er nettopp det det er. Jeg var en generasjon før, jeg herja på 70-tallet, mens han slo mer gjennom på 90-tallet. Men vi hadde også til felles at vi holdt på med andre ting - jeg har vært veldig opptatt av Latin-Amerika og han av Afrika. Historien vil jo vise hvor stor Mankell blir for ettertiden, men jeg mener han er blant de viktigste i Norden. Bøkene om Kurt Wallander er slagkraftige og populære, de blir stående, men har har også annen litteratur som kanskje blir mer kjent nå.
- Skriver norske forfattere i dag for lite politisk?
— Nei. Hvert år utkommer det bøker med politisk innhold. Å rope på mer politikk i litteraturen tjener aldri til noe, det kommer når det kommer. Skulle det virkelig bli mangelvare får vi heller slå alarm. Ha, ha.
- Den femte boken om krigsseilerne er også nokså klar - men hva gjør du etter den?
— Seilskutetida.
- Hva, er det sant?
— Ja. Jeg skal skrive om det norske sjøfolks svartedaud. Gulfeberen som smittet Brasil på 1890-tallet. Der var det mange norske sjøfolk - også fra Sørlandet. Det var datidens Ebola og vi vet ingenting om det. Men det skal bli kjent. Det skal det.