Forrige uke kom Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) på banenmed råd der de advarer mot to hjem for barn under tre år.
Det har ført til mange reaksjoner blant lesere. Flere lurer på om rådene fører til at det automatisk er mor som skal få omsorgsrett.
Kathrin Koch, leder i FOSAP, mener fedre må innfinne seg med at de ofte blir den tapende part i samværssaker for de aller minste.— Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårsalderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor - og dermed også barnet - kommer som regel lengst , sier hun til Dagens Medisin.
«Mikael» skriver i diskusjonen på Facebook: «Jeg tør påstå at det er i barnets interesser å faktisk få den samme kontakten og tilknytningen til begge foreldre.», og «Lillian»kaster seg på:
«Forbanna tull!! Jeg er så enig med deg Mikael! JEG ser ungene elsker at jeg og far samarbeider og at de vente seg fort til begge hjemmene! Da var de ETT OG TO!»
Mens andre påpeker at det er fullt mulig for begge foreldre å ha mye samvær med barnet, til tross for at det kun bor hos den ene.
«Er selv far til et barn under ett år. Å få god kontakt med meg tidlig tror jeg skaper et godt grunnlag for en eventuell 50/50 ordning når dattra blir gammel nok til det», sier «Ola Jørgen».
Har du tips til saker vi bør skrive om? Ta kontakt her
Gode opptrappingsløsninger
Foreningen 2 Foreldre jobber for likestilling i omsorgsretten etter samlivsbrudd. Organisasjonen enig i at delt bosted med 50/50 ikke er gunstig for de aller minste barna.
— De fleste er enige om at en likedeling av tid for barn fra 1-2 år normalt ikke er heldig, her kan man i stedet lage gode opptrappingsløsninger, i starten korte og hyppige samvær, så videre mot mer likedelte løsninger idet barna blir større, sier Erik Mørch, pressekontakt i Foreningen 2 Foreldre og advokat som jobber med saker om barn.
Men der slutter også enigheten.
Foreningen mener FOSAPs standpunkt er basert på en svunnen tid, og har mindre med dagens familiesituasjon med to likestilte foreldre å gjøre.
Foreningen mener hva som er best for et barn, må vurderes i hver enkelt sak og ikke slik FOSAP legger opp til, med en slags gjeninnføring av morspresumpsjonen (at mor automatisk er den viktigste forelderen for barnet red. anm.), som forsvant ut av norsk lovverk i 1981. ## - Vær føre var allerede fra barnet er født
- Koch og co's standpunkt legger opp til at barnets far nå skal settes på sidelinjen i barnets tre første leveår, deretter vil det bli brukt mot ham at han ikke har hatt barna like mye som mor. Fedre blir dermed en slags pariakaste i barnas liv, er det dette vi ønsker oss, spør Mørch.
Foreningen 2 Foreldre advarer mot å tro at plutselig etter barnets tre år første leveår, så skal mye bli så annerledes.
— Det er ikke slik at alle mødre ser en stor verdi av at far kommer mer inn i barnets liv da, en del vil at den ordningen som er skal bestå og har ikke barnets beste i fokus.
— Hva kan en far i en slik situasjon gjøre for å unngå å bli satt på sidelinjen? - Han må være mest mulig sammen med barnet sitt fra det blir født. Det er grusomt at det skal være sånn, men satt på spissen: Vær føre var allerede fra barnet er født. Sørg for gode skriftlige avtaler. Jeg anbefaler dessuten å søke råd hos fagfolk, særlig hvis man har en problematisk situasjon rundt barn, sier Mørch.
Jo mer konflikt, jo mer tid
Der skoen trykker mest, mener foreningen er hvordan dagens system belønner den konfliktskapende forelderen. Jo større konflikt denne greier å lage, jo mindre tid får den andre forelderen med barnet.
— Løsningen er å ta fra de mest konfliktskapende foreldrene omsorgen for barnet og overføre den til den andre forelderen. Dette gjøres normalt ikke i dag, i frykt for hva den konfliktskapende forelderen da kan finne på. Dette er ikke til barnas beste, men systemets feighet, sier Mørch.
Foreningen peker samtidig på hvordan samfunnet har sett det som en av sine store oppgaver å fremme foreldrenes likestilling gjennom fedrekvoter i fødselspermisjonen.
— I den sammenheng, burde ikke samfunnet da heller støtte opp om begge foreldrenes likeverd og livslange tilstedeværelse i barnets liv, også om mor og far av ulike grunner skulle bryte sitt samliv.
Faktorer som taler for mer samvær
Kathrin Koch og foreningen for sakkyndige psykologer presiserer at ulike faktorer kan tale for mer samvær både tidligere eller senere i barnets liv.
— Dette er råd som ikke må oppfattes som en fasit, men som en anbefaling som må justeres helt etter forholdene i den enkelte familie, sier hun og viser til i brosjyren som er tilgengelig på Psykologforeningens nettside.Den har listet opp forhold som trekker i retning av mer samvær, og forhold som trekker i retning av mindre samvær.
Eksempelvis kan mer samvær vurderes når foreldrene ikke har store vansker med kommunikasjonen, og de ser på hverandre som en ressurs for barnet. Likeledes hvis barnet har større søsken som det er trygg på og liker å være sammen med, og foreldrene har evne til å endre samværsordningen dersom barnet har behov for det.
Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebookgruppe og Twitterprofiler for familie og oppvekst.
LES OGSÅ:
- En far krevde delt bosted, men barnet var ikke engang født