SØGNE: — Opp 64 til 3008 abonnenter og 10.000 lesere. Gratulerer med gode opplagstall for avisen!
— Takk, men jeg må få understreke at det ligger et stort kollegialt samarbeide bak. Vi er en gjeng individer som får lov å være de vi er. Selv er jeg så heldig å ha hobbyen min som jobb. Jeg har alltid skrevet.
— Du har jobbet i Fædrelandsvennen også en gang i tiden?
— Ja, i 1976 troppet jeg opp i brun, hjemmesydd fløyelskåpe og møtte to mannlige redaktører. Hadde med meg én sak jeg hadde skrevet. "Som en middelmådig skolestil" lød dommen. Men jeg fikk nå jobb, og dekket de indre bygder som frilanser.
Ikke så glad i kommunestyret
— Hva liker du best å lage saker om?
— I en lokalavis må man jo skrive om det meste, men jeg må innrømme at kommunestyret aldri sto øverst på min favorittliste. Det var en sperre der, men nå gjør jeg det også. Å være ute blant folk og treffe dem der de er, det er jo det vi prøver å leve opp til hver dag. Det jeg liker aller best, er å skrive om hyggelige ting, og å få fram hverdagsmennesket. De som ikke ville fått spalteplass andre steder.
— Det er litt derfor du går med hatt, har jeg forstått?
— Ja, så kan jeg jo ta den av for dem! Det er så mange som fortjener det.
— Egen hattehylle på kontoret har du også?
— Ja, jeg er vel ikke helt A4, da. Hatt er stilig. Og er jeg stygg på håret en dag, setter jeg den på og føler meg straks bedre.
Jobbet i 52 timer
— Du har hatt mange ulike jobber gjennom arbeidslivet?
— Joda, jeg har vært både regnskapsfører, journalfører/kontorleder på sykehuset, og så var jeg redaktør en periode, for Songvaar, egentlig forløperen til Budstikka.
— God erfaring å ta med seg?
— Spørs hvordan du ser på det. En gang jobbet jeg 52 timer i strekk. Men vi fikk det ikke til å gå rundt likevel, og solgte til Hegnar og Nye Sørlandet. Det kan være stritt i Budstikka også, men vi har et fantastisk arbeidsmiljø. Og det er jo moro at vi øker. Målet er at vi oppfattes som et familiemedlem; en du kan bli eitrande sinna på, men som du ikke ville vært foruten.