BIRKENES:

Hvor glad ble du for juniorlandslagsplassen?

— Så glad at jeg pakket sekken, tok med meg liggeunderlag og sovepose og stakk til skogs for å sove ute. Det var beinkaldt, sikkert ti minus, men jeg fikk tenkt store tanker der jeg lå ved bålet.

Som hva da?

— Ikke akkurat familie og hus, men jeg tenkte litt på damer, trening og sånn. Jeg har fått en unik mulighet. Den skal jeg gripe. Jeg får mye mer profesjonell hjelp og jeg skal ta grep og trene enda bedre. Jeg skal bli verdens beste skiskytter.

Ditt neste store mål?

— Medalje i junior-VM i USA neste år. Det er et snaut år til, men det bør kunne gå.

Hvor mye trener du?

— Det blir 800 timer fysisk trening og 200 timer skytetrening. Men vel så viktig er hvilen. Jeg må ha minst 14 timer søvn eller hvile. Jeg skal jo høste av kroppen min, så den må ha det best mulig. Jeg tar en blund midt på dagen også, mellom treningene.

Du er vel neppe noen natterangler eller råner?

— Å, nei. Jeg legger meg ti hver kveld. Jeg lar burgerne ligge og spiser bare den maten kroppen min har godt av. Og det er ikke gatekjøkkenmat.

Noe du savner?

— Å ha mer tid til turer og å være sammen med kamerater utenfor idrettsmiljøet. Som idrettsutøver blir du litt sær og trenger å være sammen med andre. Men jeg har det jo fint. Er nok få 19-åringer som har sett så mye av Norge som det jeg har.

Hvor god er du nå?

— Jeg er nok en av de beste juniorløperne. Har fem pallplasser og to norgescupseiere. Men jeg har ett stykke igjen for å bli så god som Johannes Thingnes Bø, som også er junior. Nå skal jeg trene hardt for å redusere forspranget han har på meg.

Når ble veien staket ut?

— Tidlig. Jeg og søskena gikk verdenscuprenn i stua, med skyting på kjøkkenet. Vi kastet fem klosser oppi ei pappeske. Om vi bommet ble det strafferunder rundt salongbordet. Vi førte lister og hadde også en lavere cup, om vi falt ut av verdenscupsirkuset. Første gang var jeg tre år. Tror jeg var med til jeg var 12 år. Mamma og pappa heiet, som de fortsatt gjør.