KRISTIANSAND: — Et langt liv?!
— Livet er et mysterium. Og jeg er veldig glad for å få bli 90. Jeg fikk for noen dager siden lyst til å se stedet hvor jeg ble født. Det var i rommet ved siden av matbutikken på Grimsvollen. Vi flyttet til brannvakta da jeg var litt over to. Vi bodde 18 familier i brannkasernen i Rådhuskvartalet. Det var et yrende liv, og det vrimlet av unger. Vi hadde egen leketomt. Der pusset mennene båtene, og damene stelte med tøyet. Det var veldig disiplin og orden. Nå er den revet.
- Hvorfor ble du lærer?
— Jeg ville egentlig bli misjonær, men havnet som barne- og ungdomsarbeider i Frikirken. Etter hvert fikk jeg en vikarjobb som lærer på Stavern Folkehøyskole Fredtun. Jeg opplevde å være som fisken i vannet som lærer for ungdommene der. Jeg fikk tatt lærerskolen i Kristiansand 1955, samme år som Grim skole sto ferdig. Av de 14 år jeg skulle bli der hadde jeg to av dem i spesialklasse for gutter med tilpasningsvansker. Det var slitsomt, men lærerikt.
- Musikk betyr også mye for deg?
— Musikk har vært integrert i alt jeg har stelt med. Jeg spiller på det meste, unntatt på messing. Etter at jeg ble pensjonist, har jeg besøkt sykehjemmene med blokkfløyte, sang og trekkspill for å skape litt hjemlig hygge. En tidligere musikkskoleelev har sagt: «Alf Helge, han kommer sikkert til å spille trekkspill i sin egen begravelse!»
- Du har også reist mye?
Min kone Åse Marie og jeg har reist mye, og opplevd mye festlig, spennende og dramatisk. Vi var volontører i Tel Aviv i tre måneder, i en nydelig kirke. Organisten var fra Uruguay og presten finsk. Men vi har vært mye på tur med bobilen til Spania også. Vi ble robbet seks ganger på sju år! En gang tok de hele bilen, midt på dagen. De tror den er havnet i Marokko.
- Og nå er du på Facebook?
— Det var et av barnebarna som lokket meg med. «Du må inn på Facebook, farfar!» Jeg har fått veldig mye respons der. Og jeg er veldig begeistret for ipaden. Med den kan jeg kommunisere med barnebarn og tidligere elever.
- Hva har vært viktigst i livet ditt?
— Selv om en er i spenning hele livet mellom tvil og tro, så har Jesus i livet betydd aller mest, og det er jeg glad for. Jeg vet jo at jeg snart skal ut av tiden. Når en blir 90, vet en det. Døden er jo også et mysterium, men samtidig har jeg ikke tro på at alt er slutt. Jeg har følt trang til å si dette.