ARENDAL:— Selv om kristiansanderne er aldri så fornøyde med kunstmuseet, så er det den kritiske og kresne billedkunstner man skal ha på sin side. Jeg merket meg at et negativt rykte begynte å gå i Oslo allerede før dette museet var åpnet. Når det ryktet begynner å spre seg er det et dårlig signal, sier billedkunstneren Leonard Rickhard. Han slutter seg til sin kollega Bjørn Krogstad i kritikken av Sørlandets Kunstmuseum, og ønsker en debatt med et høyt saklighetsnivå.- Jeg er veldig opptatt av at en skiller mellom arkitektur og utstillingsfunksjonen. Jeg er ingen fagmann når det gjelder arkitektur, men når det angår utstillingsfunksjonen, har jeg både erfaring og innsikt. Rundt dette spørsmålet har jeg en rekke betenkeligheter når det gjelder utformingen av Sørlandets Kunstmuseum, sier Rickhard. Han er dessuten ikke så lite frustrert over sin rolle som konsulent for museet.- Jeg er frustrert over at min rolle har vært veldig tilfeldig, møtene har vært uforpliktende og det har ikke vært forpliktende referater. Jeg føler at jeg hele tiden kom for sent og ikke ble innkalt til strategisk viktige møter. Etter bråket med gymnastikksalen kjølnet mitt engasjement betydelig. Når tingene utviklet seg videre, følte jeg at det gikk uten min tilstedeværelse og uten at jeg ble informert ordentlig.- Du har fått mye av æren for at museet er blitt så bra som det er blitt.- Jeg skal ikke ha noen ære for museet, jeg er ganske uenig med den endelige løsningen, finishen, av museet. Det profesjonelle kunstmiljøet ble ikke tatt helt på alvor, derfor står man igjen med en rekke detaljer som ikke lar seg rette opp. Mitt hovedanliggende er at man må stelle seg slik at dette museet får napp hos den kresne billedkunstner. En av de kommende utstillerne, som sitter sentralt i kunstmiljøet, spurte meg hva som egentlig skjer her nede. Det er veldig trist. Jeg hadde unnet alle at museet skulle blitt positivt, og det er ikke meningen å være en grinebiter. Men kunst og kritikk hører sammen. Jeg kritiserer ikke for å ta noen eller finne syndebukker. Det er ikke for å strø salt i såret, men for å unngå nye sår når det skal bygges nye museer.- Du har lenge vært svært opptatt av mangelen på gode utstillingsrom for kunst?- Ja, jeg har spekulert mye på hvorfor det skal være så vanskelig å få et avklart utstillingsrom her i landet. Gang på gang mister byggekomiteene grepet, og man havner i middelmådige løsninger. Det bemerkelsesverdige er at det er forskjellige aktører hver gang. Byer, kommuner, byggekomiteer og arkitekter skifter, men trenden synes å være den samme.- Hvorfor det?- Jeg tror at man aldri definerer ordentlig hva bygget skal brukes til, hvilket ambisjonsnivå man skal legge seg på. Jeg tror at erfaringsgrunnlaget er for lite. Kunst blir lett en luftig og romantisk størrelse, og jeg tror at alle er mer eller mindre usikre, uten at de helt er klar over det. Derfor blir heller ikke det profesjonelle kunstmiljøet trukket skikkelig inn i prosessen. Som følge av dette får arkitekten fullt spillerom, og trekker ofte prosjektet ut i et sidespor uten å bli korrigert av noen. Dette er ikke spesielt for arkitekten ved Sørlandets Kunstmuseum, det er veldig generelt, sier Leonard Rickhard