KRISTIANSAND: — Jeg kjørte hjem i natt for å rekke hjem til feiringen med ungene. Denne dagen er hellig for familien vår, sier toppdommer Roy Helge Olsen.

— Det er et kompromiss. Han er mye borte med fotballen, men 17. mai, da må han sørge for å være hjemme. Det er ikke noe å diskutere, sier Anne May.

Sjef på hjemmebane

Når vi ankommer familiens hjem på Andøya kl. 07.30, ligger far Olsen fortsatt under dyna. Klokken 03.30 - for knappe fire timer siden - parkerte han bilen utenfor huset. Noen timer tidligere blåste han av kampen mellom Vålerenga og Fredrikstad foran 23.000 på Ullevaal.

— Jeg var egentlig satt opp som dommer på Lerkendal, men det var uaktuelt. Da hadde jeg ikke rukket hjem til 17. mai-feiringen, sier Olsen. Feiring alene i Trondheim hadde endt med rødt kort og påfølgende karantene på hjemmebane.

Men: Nå er det 17. mai, og alle fem er hjemme. Solen har så vidt maktet å varme opp det duggfriske gresset på Andøya, og det er mor i huset, Anne May, som møter oss i døra. Hun er sjef på hjemmebane de kommende 90 minuttene. Det har seg nemlig slik at storken kom med hele tre jenter til Andøya, og uten nøye planlegging kan nasjonaldagen bli et eldorado av snørr og tårer. Det vet mor bedre enn den fortsatt sovende major Olsen.

— Dess bedre planlagt, jo mindre stress. I år rakk jeg å stryke tøyet allerede på kvelden den 15. mai, smiler Anne May lurt mens hun dekker frokostbordet. Hun får hjelp av en morgenkvikk Ida (11), som allerede har fått enkelte bekymringer for hvordan hun skal sette opp håret.

Kvart på åtte er det på tide å riste liv i familienes storsjarmør Silje. Første forsøk er fånyttes, men når signalordet 17. mai blir nevnt, er familiens maskot raskt på beina.

— I dag har Norge bursdag, forklarer hun til Fædrelandsvennens fotograf.

Deretter ankommer Julie (13) - ferdig oppstaset - før Roy Helge til sist kommer tuslende ned trappen.

— Som du ser er det Anne May som er ØKH (Øverstkommanderende Hjemme), ler Roy Helge idet han får utdelt sløyfen i rødt, hvitt og blått.

Frokosten er i gang.

Kappløpet

— Nå må dere få i dere litt mat. Husk på at vi må ha godt med «bensin» i kroppen før vi skal gå i toget, formaner Roy Helge - for tilnærmet døve ører - akkurat som på fotballbanen.

Og så starter kappløpet med tiden. Kjemming av hår. Tannpuss er viktig. Litt sminke. Litt stæsj. På med festantrekk. Knyting av skolisser. Pappa, kan vi gå på tivoli? Rydding av kjøkkenbord. Hvor ligger flaggene? Pappa, kan vi kjøpe gassballong? Bunaden har jaggu krympet. Lissene må knyttes igjen. Passer disse fargene sammen? 17. mai-blåsen er ødelagt! Hvor skal barnetoget stille opp? Heldigvis, der ligger fjorårets blåse! Nye sko kan gi gnagsår. Husk plaster. Flis i fingeren. Pappa, kan vi hoppe på trampolinen? Hvor er bilnøklene? Hvor er det mulig å finne parkeringsplass? Ikke glem mobiltelefon. Hvor er Silje? Har du sett husnøklene? Ikke slipp ut kattene! Trenger vi regntøy? Hvilken bil skal vi bruke? Skal vi til Voie skole?

Og så, endelig, er alle tre bak lås og slå i baksetet. Klokken er fire minutter over ni. Nøyaktig 90 minutter pluss fire minutter overtid. Uten pause. Det gikk akkurat, denne gangen også. Toget er i rute og jentene finner sin plass i rekkene.

Alle foreldres svenneprøve - de første 90 minuttene av nasjonaldagen - er overstått. Og bestått.

Men:

— Har du husket fløyta, Roy Helge?

— Nei du, i dag skal jeg ikke blåse i noe som helst. Det kan jeg love deg, smiler toppdommeren, vel vitende om at nasjonaldagen trolig er den eneste dagen i året hvor han kan se på flagget og blåse så mye han vil, uten å bli kalt en tulling...