KRISTIANSAND: — Demente mennesker pleies nesten etter samlebåndprinsippet. Virkeligheten ute på sykehjemmene står i grell kontrast til det vi lærer skal være akseptabel standard her på skolen, sier 27 år gamle Annette Jakobsen.I sin niukers praksis møtte hun eldre demente som ikke hadde vært ute på tur på to år.- Pleierne sa at lufting var de pårørendes ansvar. De var glade da studentene kom. For da kunne vi ordne opp, sier Jakobsen.Hun sitter sammen med studievenninnene Hanne Barbøl (22) og Christina Aase (20) i et konferanserom i bygget til sykepleierutdanningen på HiA.De tre har arbeidet i tre ulike sykehjem i Kristiansand. Ikke tid til å se den enkelte
Inntrykket er omtrent det samme fra alle stedene:Altfor lav bemanning til å pleie de eldre som de enkeltmenneskene de er. Altfor liten tid til individuell oppfølging. Altfor liten tid til å hjelpe de eldre utover de rent basale ting som mating, vasking og legging.- Samfunnet har skapt en holdning hvor vi ikke ser på de gamle som enkeltindivider. Sykehjem får en oppbevaringsfunksjon, og det gis ikke nok ressurser til aktivitet utover dette. Vi glemmer at det faktisk er livet til den enkelte beboer det gjelder, mener Annette Jakobsen.For de aller fleste pasientene går dagene med til å sitte på rommet eller stua. Ventingen avbrytes bare av frokost, middag, kaffe og kvelds, sier studentene.Hanne Barbøl trekker sammenlikninger til Enebakk kommune, hvor hun har arbeidet på sykehjem.- Der var vi tre pleiere på seks demente pasienter. I Kristiansand er det vanlig med to pleiere på åtte. I Enebakk hadde vi tid til å gå tur, tid til å snakke, tid til å sette enkeltmennesket i høysetet. En helt annen virkelighet, forteller hun. Alene med angsten
Christina Aase har tenkt mye på en dement kvinne som ikke fikk sove. Kvinnen var livredd fordi hun hadde fått for seg at et lite barn ble dårlig ivaretatt.- På natterunden har vi ikke alltid tid til å sitte ned, roe ned. Vi måtte bare videre til neste rom, neste pasient. Sånt synes jeg er dramatisk og veldig ille. Hun ble alene med angsten sin, sier Aase.De tre studentene mener mange kommunalt ansatte strekker seg veldig langt. Men de mener også at mange på grunn av presset nærmest ubevisst faller inn i rytmer og rutiner som ikke er faglig gode.- På sykehjemmene foregår kulturelle arrangementer nesten hver uke. Men de demente sitter som oftest på sine rom eller i sin avdeling. Pleierne glemmer, eller har ikke tid, eller tar seg ikke tid, til å trille dem ned, forteller studentene. - Må se personen
De tre studentene lærer på HiA om hvor viktig det er at demente mennesker behandles som enkeltmennesker. - Vi må se dem som personene de var før de ble demente. Vi må finne restevnene deres. Finne ut hva de liker og ikke liker. Hva de trives med og ikke trives med. Hva de stimuleres av og så videre. Trygghet er så viktig. Men den er forskjellig. Derfor skal alle ha en pleieplan hvor det står hva som passer akkurat for dem, forteller de tre jentene.Deres inntrykk er at slike pleieplaner nesten ikke finnes i Kristiansands eldreinstitusjoner. Og de som finnes er gamle og ikke oppdaterte.- Men har ikke pårørende et ansvar for å hjelpe til?- Bevisstgjøring av pårørendes muligheter og ansvar er veldig viktig. Men det må ikke bli slik at basale rettigheter som lufting og aktivisering kuttes ut i de tilfellene hvor pårørende, av ulike grunner, ikke kan hjelpe. Da må det offentlige ta ansvaret for menneskeverd og verdighet, sier studentene.